Så er sykkelturen slutt. Fredag fikk vi ordnet transport fra den lille byen Tosor til Bishkek – ca 30 mil. Begge syklene fikk plass bak i bilen – 5,5 timer og 900 kroner (!). Alt lar seg ordne og til en pris hvor man nærmest blir flau.

Så hvilke inntrykk og refleksjoner sitter jeg tilbake med etter sykkelturen?

Først og fremst har det vært en fantastisk opplevelse. For noen måneder siden var Kirgisistan et land jeg ikke hadde noe forhold til.  Nå kommer jeg aldri til å glemme landskapene, fjellene og ikke minst alle hestene, sauene, kuene og gjeterne og normadekulturen er fortsatt levende i høyeste grad.

Boka Sovjetistan til Erika Fatland gir en veldig god introduksjon til landet og kulturen. På overflaten i Bishkek virker samfunnet overraskende vestlig. Men gamle tradisjoner lever fortsatt.  Her er det for eksempel ikke slik at foreldrene finner hvem kvinner skal gifte seg med, Det er enda verre! Her er det en gammel  tradisjon med kidnapping. Gutter kidnapper en jente som han ønsker å gifte seg med, bringer henne hjem til familien sin hvor bestemoren står klar med å legge over henne et brudeslør. Skjer det er ekteskapet langt på vei beseglet selv om jenta noen ganger ikke kjenner gutten. Tradisjonen er så sterk at jenta ofte bare blir tvunget til å akseptere. Slik ordnes omlag halvparten av alle ekteskapene på landsbygda og 30 prosent i byene ifølge boka til Fatland.

Vi snakket med flere om denne tradisjonen og fikk den bekreftet selv om det for et par år siden kom en lov som gjør det forbudt å kidnappe en jente for å gifte seg – etter at en jente satte seg  hardt til motverge og døde av skadene. Men kulturen lever. Både foreldre og besteforeldre er ofte blitt gift på denne måten.

Vi har ikke hatt noen problemer med å ta oss fram her i Kirgisistan, men språkbarrieren er brutal utenfor byene for oss som verken snakker eller forstår russisk eller kirgisisk. Det betyr at kontakten med gjeterne vi treffer stort sett begrenser seg til en hilsen, håndtrykk og at vi kommer fra Norge. Å si ja til å bli invitert hjem til jortene deres er ikke så enkelt. Kroppsspråk fungerer på det praktiske plan, men det blir dessverre fort veldig slitsomt.

Reiseruten er stort sett lagt opp etter gode tips fra  internett og da særlig favorittsiden min bikepacking.com. Der ligger det en beskrevet rute som heter San Tien Traverse som vi har brukt som inspirasjon.

Sykkelruten vår. Vi hadde transport fire-fem mil langs hovedveien ned til Naryn slik at total distanse på de 15 sykkeldagene blir ca 70 mil, det vil si vel 4,5 mil om dagen.

Veiene oppe i fjellene har ofte vært krevende med mye stein og pukk. Kirgisistan er et fjelland og det har vært mange harde tak med mange høydemeter som skal forseres. Samtidig er det dette som har gitt de beste opplevelsene.

Tenker du på å sykle i Kirgisistan så er det små grusveier som gir mening. Og opp i fjellene. Hater du motbakker, dropp Kirgisistan!

Å sykle langs større og trafikkerte asfaltveier nede i dalene er etter min mening ikke bare kjedelig og meningsløst, men også nærmest livsfarlig. Mange kirgisere kjører som svin og når vi nå også vet at de fleste sitter og scroller på mobilen i tillegg, så frister det ikke å legge ut på tur langs trafikkerte veier uten skuldre.

Mobildekningen er bra i byene, der fungerer også Google translate utmerket, men straks utenfor en man overlatt til seg seg selv.

Vi har brukt litt forskjellige sykler på turen. Jeg har brukt min Gekko mountain bike med 2,2 tommer dekk (slangeløst), samme sykkel som jeg brukte på Great Divide. Arnulf har brukt en grusreser med betydelig smalere dekk. Den har også fungert, men har ikke vært så egnet på steinete veier (se hans kommentar under).

Vann er det over alt i fjellene, men også mye beitedyr. Vi har stort sett drukket vann fra bekker som kommer ned fra fjellene uten å filtrere det. I lavlandet har vi brukt filter eller i noen tilfeller kjøpt vann. Litt løs mage og et snev av høydesyke i starten har vært eneste sykdom.

Oppsummert: Vil du ha en fantastisk turopplevelse, reis til Kirgisistan!

Arnulf sine refleksjoner:

Gikk jo bra jo!
Ikke takket være meg – men hang med og lærte bikepacking faget.


Harald leser kart mens han sykler og gjør vurderinger og treffer gode valg selv om han ikke er kjent. Magefølelsen er bygd opp etter mange hundre mil i ukjent terreng.


Fantastisk opplevelse som egentlig ikke kan fanges inn av tekst og bilder.


Kirgisistan kan vi anbefale som reisemål!
Jeg satset på at grussykkel ville holde og det gjorde den under tvil. Grussykel kan normalt ikke ha bredere dekk enn 45 mm, mens her brukes mellom 60 og 70 mm. Bikepackerene foretrekker slngeløse dekk pga torner – vi fikk hull som ikke slangeløse tettet automatisk, satte inn slanger og fikk hull på det også… så hvem vet hva er best.


En annen ulempe med grussykkel er det er vanskeligere å få festet bagasje som forhjulet skal bære – pga bukkestyret er det ikke plass til en bred sekk til telt og sovepose. Det samme gjelder sidesekker på gaffel (som normalt er i karbon, selv med aluminiumsramme) – for mye kommer da på bagasjebrettet som gjør at det vanskeligere å svinge når man trår oppover bratt i sakte fart.

Harald hadde et lettere gir som gir mindre trilling. Hans sykkel er lett som en grussykkel og har rett styre og kan ha 70 mm dekk og fast gaffel – helt umulig kombinasjon å få tak i på kort varsel.


Benytter anledningen og takk Harald for tillit fordi jeg fikk oppleve dette! Vi er begge litt konfliktskye praktikere med felles mindset!