Etter en kald natt der vannflaskene frøs (og vi) og  det rimet på teltet, våknet vi til en strålende morgen. Det er vanskelig å se seg mett på dette landskapet og vi unner oss en god porsjon havregrøt i sola.

Reiseruta vår så langt. Den blå lille sjøen på kartet er Song-Kul og nå er vi altså kommet til Naryn.

Ved elva nede i dalen stopper vi og fyller vannflaskene. For sikkerhets skyld filtrerte vi vannet.

Nå er det bare 1,5 mil med grusvei før vi kommer på asfalt og de neste fem milene ned til byen Naryn burde gå fort og bli en fin tur siden det stort sett er nedover.

Trodde vi. Vi runder siste passet og ser hovedveien til Naryn langt der nede i dalen. Til tross for at det er søndag er det ganske mye tungtrafikk – og annen trafikk. Det gir meg en uggen følelse.

Langt der nede går hovedveien til Naryn. Vi hadde sett fram til raske mil nedover på asfalt, men turte ikke på grunn av trafikken.

Jeg har i andre land opplev å sykle på slike veier uten skuldre og med mye trafikk. Det er ikke morsomt. Det er rett og slett farlig. Kommer man i skvis mellom møtende biler kan man være ille ute. Sjåførene her i Kirgisistan tar heller ikke særlig hensyn til syklister.

Nede ved hovedveien er vi enige. Dette har vi rett og slett ikke lyst til. Det er for farlig og vil bli en veldig stressende tur der vi må holde øye med trafikken bak og hele tiden være forberedt på å evakuere ut i grøfta om det også blir møtende trafikk.

Det kommer en varebil i retning fra Naryn som stopper ved en av de mange salgsbodene ved veikrysset. Det ender med at vi overtaler ham til å snu og kjøre oss de fem milene ned til Naryn, med syklene baki, for den nette sum av 350 kroner. Han stopper på veien og fyller diesel, men kun 10 liter. Likviditeten er tydeligvis ikke den beste. Men dieselen koster bare vel 9 kroner literen og sjåføren er happy med oppdraget.

Safety first! Vi våget ikke sykle langs hovedveien ned til Naryn og fikk en til å kjøre oss. Det er selvfølgelig trist å bli kjørt nedover når vi har slitt så mye for å tilegne oss høyden!

Kona er også med på turen med deres lille 6 måneder gamle baby. De sitter i forsetet. Her er det ikke snakk om verken sikkerhetsbelte eller babysete.

Nede i Naryn koster vi på oss et besøk hos frisøren (!) og finner et hyggelig gjestehus. I morgen planlegger vi tidlig start. Da bærer det innover i fjellene igjen, og det blir den siste lange sykkeletappen på små grus på denne turen, ca 20 mil og over et pass på ca 3700 moh. før vi tenner med og når  bredden på den store sjøen Issik-Kul. Deretter er det 8 mil på asfalt fram til byen Karakol og så forsøke å få transport for oss og syklene til Bishkek.

Det betyr at vi nå begir oss fire dager inn i fjellene igjen uten dekning – og følgelig heller ikke oppdatering av bloggen.