I dag nådde vi Song-Kul sjøen, et av målene på turen vår. Skjønt mål, på en sykkeltur som denne er det mer det å være under veis som er målet enn å komme fram til et bestemt sted.
Vi hadde vel 1200 meter med stigning i dag for å komme over passet på 3200 metet. Selve sjøen ligger på vel 3000 meter.
Etter et par timer kom en liten varebil med lasteplan humpende og stoppet. En smilemde sjåfør hoppet ut og nærmest insisterte på å gi oss skyss. Vi takket ja og sto på det lille lasteplanet sammen med syklene mens han råkjørte på den svingete fjellveien.
Det varte ikke så lenge og var ikke så mange høydemetrene vi vant. Da det begynte å bli skikkelig bratt skulle han ikke lenger og vi måtte ta beina fatt og dytte syklene opp alle hårnålsvingene til toppen av Tjilbel-passet på 3200 meter.
Det ble en hard økt, men på andre siden åpenbarte Song-Kul sjøen seg, et åpent vidt landskap omkranset av fjell. Sjøen er et ca åtte mil i omkrets, ikke mer enn 14 meter dyp og omkranset av beitemarker med flokker av hester, sauer og kyr. Særlig alle hestene som går fritt omkring gir landskapet et eksotisk preg.
Veien som vi følger er ofte bare noen hjulspor i gresset, fantastisk mykt og fint å sykle på.
Det er meldt regn og kanskje snø til natten, så vi har booket oss inn i jort for natten, et lite turiststed som vi fant på booking.com.
Når vi ankommer viser det seg at vi er de eneste gjestene. Men jortene står på rekke og rad, så det er tydelig at det er mange besøkende her om sommeren.
Vi får dem til å fyre opp en liten badstu for oss, synes vi fortjener en ordentlig vask etter dagens dont. Kjøttsuppe til middag smaker også fortreffelig, og når de i tillegg fyrer i kullovnen i jurten vår, er det bare luksus.
Lørdag 7. september
Vi våkner til lett snødrev rundt jurtene, men det er meldt finere vær utover dagen, så vi kler oss godt og legger i vei. Med en frisk bris i ryggen føler vi at det går bra unna, men milene blir likevel lange når grusveien både har masse huller og vaskebrett.
Naryn er neste målet vårt. Det er administrasjonssenter i denne regionen som er den største i Kirgisistan. Det er også den fattigste og den som er tynnest befolket. De fleste som bor her er kirgisere (det er mange ulike folkegrupper som bor i Kirgisistan) og lever som normader. Om sommeren er de oppe i fjellene med dyrene sine, om vinteren trekker de ned i lavlandet.
Selv om vi er på 3000 meter begynner veien å stige. Men GPS-en viser at vi skal bratt ned 500 høydemeter for deretter å klatre opp igjen tilsvarende.
Så kommer vi fram til utkikkspunktet hvor veien slynger seg nedover i et utall hårnålsvinger. Et par parkerte turistbiler står der allerede og en håndfull mennesker nyter utsikten.
Den er storslagen. Med medaljen har en bakside. Når vi sykler ned alle svingene vet vi at vi må opp tilsvarende på andre siden av dalen.
Vi unner oss en god lunsj i bunnen, to pakker nudler og to halv-bokser med storfekjøtt med masse fett. Nam, nam! Her trenger vi alle de kaloriene vi kan få.
Opp, opp!
Klokka er over seks når vi når det neste passet på 3000 meter og skuer masse nye snødekte fjell i øst. Det blåser en kald vind, så vi sykler ned noen hundre høydemeter før vi slår leir med storslagen utsikt.
Arnulfs refleksjoner:
«Million dollar baby look». Slik ser damene ut som drar på lokale småbutikker – uten en plett på kjoler og sminke og hår. Etter å ha sett inn i noe hjem i små landsbyer er det ting som overrasker.
Asfalt mangler og småveiene ser ut som anleggsveier. Utvendig ser husene gamle og falleferdig ut. Ikke innlagt vann. Mens innvendig er er det rent med smakløse bling-lamper og tapet med store gullbrokader!?
Hjemme ville kvadratprisen på tapeten tilsvare verdien av en kvadrat av feks 30 cm glava isolasjon.
Stakkars mennene henger rundt i nedslitt arbeidstøy. Ikke rart gjennomsnittlig levealder for menn er 67 og damer 75. Mest imponerende er de herlige tilsynelatende skolebarna som alle stiller i strøkene rene skoleuniformer. Barna lærer russisk fra førsteklasse og engelsk fra 3dje.
Legg igjen en kommentar