Tirsdag 3. september og onsdag  4. september: Restituering og punktering

Litt småsjukdom i kroppen gjorde at vi tok en restitusjonsdag i Suusamyr. Det betydde at vi stort sett latet oss på hotellrommet og lot kroppen ta seg inn etter en ni mil lang og kald økt i delvis regnvær dagen før. Vi var skuffet over å måtte gå svette til sengs uten mulighet til å vaske oss. Dagen etter møtte de opp noe som nesten likner en badstu med masse varmt vann. Fantastisk…

To gjester til ankommer hotellet. Daniel er fra Tyskland og er på vei til Thailand i bil. Han har kjørt gjennom Russland og skal nå krysse grensen til Kina. Han har gitt skyss til en ung kvinne fra Nederland som haiker rundt her i Stanlandene alene i en måned. Sprekt! Folk har sine prosjekter.

Det har også Arnulf. Han kjøper den største bløtkaka han kan finne på byens litt poshi butikk, forøvrig den eneste butikken som ikke er «konteinerisert» (butikkene her er nemlig ofte gamle konteinere som er innredet til formålet).

Arnulf har altså spesialisert seg på bløtkake (jfr. kaken vi ga til kartdamene i Bishkek). Han inviterer gjestene fra Tyskland og Holland samt vertskapet på bløtkakefest. Babuska og barnebarnet som kan litt engelsk er de eneste fra vertskapet som vi klarer å lokke, men det blir en hyggelig seanse – og kaka smakte utmerket?

Onsdag 4. september

Fire mil på syv timer! Er det mulig når det i tillegg er nedoverbakke! Det er visst det.

Vi har nå forlatt de idylliske seterveiene for en stund til fordel for en bred grusvei med fryktelige vaassskkebreeettt. Bakhjulet til Arnulf liker det ikke! Dessuten støver det noe forferdelig når lastebilene kommer.

Vi skal følge veien i seks mil og 500 høydemeter ned en canoyon, men det går sakte og vi slår leir etter fire mil. Men leirplassen er fin like ved en nydelig elv.

Arnulfs refleksjoner:

Lesson lerned: På slutten av dagen når ansiktsgjennkjenningen på mobilen ikke godkjenner deg fordi du ser dratt og utslitt ut – er det på tide å sette opp teltet!

Vi tok oss en hviledag i Kirgis Karasjok – vi bestemte oss da vi følte oss uggene og kjente at det var en liten matforgiftning på gang. Toilett på gjestehuset er standard hull, men utrolig dypt. Fordelen er når man kun er litt småkvalm så slipper man å stikke finger i halsen når man bare stiger inn døren.

Guidboken sier at det er her kulderekorden er på noen og femti blå!! Blir til at man reflekterer om en bomelibom fryser helt til is i det lange frie fallet – og isåfall, det akustiske bilde man får når den knuser.

Etter hviledagen var vi fortsatt litt uggene, men det var mest nedover da. En ekte nedtur dag i en vaskebrettvei med sandrester av spisse stein. Mine optimistisk smale dekk (med erfaring fra Rallarvegen) måtte lappes 4 ganger – men med slange i punkterte ende fortere enn slangeløs – etter 7 timer på bare 4 nedovermil med uggene kropper sa Harald at han var SLITEN!!? – trodde jeg aldri jeg skulle høre det fra «nulleinaas» (navnet hans i aspirantperioden med nr 01 på brystkassa )