Vi har beveget oss inn i fjellene og utenfor mobildekning. Her kommer derfor en liten beretning om de siste fire dagene – om turen over Kegety-passet og videre ned til den lille byen Suusmyr hvor vi er nå.

Så beveger vi oss inn i fjellene og bort fra sivilisasjonen. Veien blir mer steinete og begynner å stige innover i dalen. Men det er ikke verre enn at det går greit å sykle. Vi vet ennå ikke helt hva vi har i vente, men det er spennende. Granskogen står fortsatt tykk her nede i dalen og i bunnen fosser det en hvit elv. Vi bestemmer oss for at dette vannet må være greit å drikke uten å filtrere det, til tross for at det er mye dyr som beiter.

Vi møter en stor flokk hester som kommer mot oss på veien. Flotte dyr.  Ingen gjeter i nærheten. Jeg skulle bare visst at er det noe som vi kommer til å se mye av på denne turen, så er det hester.

En flokk hester møter oss på veien.

Vi ser en annen bikepacker som sitter og spiser lunsj. Han startet i Belgia i vinter og er nå kommet hit og har krysset Kegety-passet andre veien.

Han forteller om en hard økt opp fra andre siden.  Flere strekninger er veien helt rast ut og så bratt at han måtte ta av sykkelveskene og gå flere omganger. 

Vår første bikepacker vi møter er fra Belgia. Siden møtte vi bikepackere hver dag. Dette er et populært område.

Vi fortsetter. Målet vårt er å slå leir på ca 3000 meter. Jeg vet av erfaring at jeg blir fort blir høydesyk og aklamatisering er viktig. I Cusco i Peru var jeg dårlig i tre dager selv om det ikke ligger høyere enn 3200 meter.

Veien blir stedvis så bratt og steinete at vi må dytte syklene. Det forhindrer ikke at enkelte biler med firehjulstrekk krabbet oppover.

Stadig møter vi gjetere.

På 3000 meter slår vi leir som planlagt og spiser hver vår drytek som vi hadde med fra Norge. Samtidig ser vi at vi kanskje har kjøpt inn litt lite mat tatt i betraktning hvor langt det er til neste butikk – som vi egentlig ikke vet hvor er da ruta ikke er helt bestemt.

Jeg merker at vi befinner oss på 3000 meter, litt småfrossen, småkvalm og lett hodepine. Alt sammen tegn på et smev av høydesyke. Men jeg føler meg ikke veldig dårlig og 3000 meter er ikke noen høyde som representerer noen fare.

Været har vært fint i hele dag med noen og 20 grader nede i dalen. Her oppe er det imidlertid bare å kle på seg alt tøy en har. Temperaturen vil nok droppe ned mot null i natt og nå har det også begynt å blåse sterk.

Vi slår leir ved veien på 3000 meters høyde. Det er ikke akkurat noe problem med trafikken, men sola forsvant tidlig.

Lørdag 31. august

Morgenen er kald og sola kommer ikke ned i dalen der teltene står. Det blir en rask brød- frokost før vi begir oss i vei på de siste 760 høydemetrene mot passet. Planen er å spise litt ordentlig straks vi kommer opp i sola.

Veien slynger seg oppover så bratt at det blir vekselvis sykling og skrubbing av sykkelen. Vi merker høyden mer og mer. En liten ekstra anstrengelse opp en liten kneik, og kroppen er plutselig helt kjørt.

Veien er stedvis bratt og steinete.

De siste par hundre høydemetrene går veien over til mer å likne en sti. Vi møter et par gjetere til hest  som driver suene sine ned fra sommerbeite. Vinteren står snart for tur. I september flytter vistnok alle ned fra fjellet. Den 25. september begynner skolene, og oktober er måneden hvor det fol alvor begynner å regne og snø.

Vi treffer to gjetere. Sauene sender de ned den bratte ura, selv tar de veien.

Vi sliter oss oppover mot passet, meter for meter. Syklene våre veier nok over 40 kg med bagasje, men vi tar tiden til hjelp. Naturen er storslått med tinder på over 5000 meter rundt oss. Noen snøfonner ligger fortsatt i nordhellingene.

Vi øyner toppen på Kegety-passet.

Så er vi oppe og et nytt panorama  åpenbarer seg.

Oppe. Et nytt panorama åpenbarer seg på andre siden.

Nedstigningen blir en historie for seg – og for å si det slik: vi er veldig glad for at vi skal ned og ikke opp. Veien er bare en sti som slynger seg i grusen og noen steder så bratt at vi har mer enn nok med å få syklene ned på stive hjul. Vi tenker på vår venn belgieren som hadde slitt seg opp her noen dager tidligere.

Bratt nedover på andre siden, men i starten var veien rimelig bra.

Stien er rast ut og vi er glade vi skal ned grusbakken og ikke opp.

400 høydemeter må vi ned før vi kan begynne å sykle.

Lengre nede i dalen møter vi en kvinnelig syklist alene på vei oppover. Vi tenker, hun kan umulig vite hva hun har i vente. Men det har hun. Hun kommer fra New Zealand og har syklet rundt i flere år og vet hva hun holder på med.  For å takle utfordringer som dette har hun med seg ryggsekk slik at hun kan transportere bagasjen i flere venninger. Hun trenger ikke noen råd fra oss. Vi ønsker henne lykke til, men tenker innerst inne at vi er glad vi ikke skal opp den veien.

Senere på turen møter vi flere syklister som skal over passet. Vi ønsker dem lykke til, men innser at det kanskje er oss som er noen pingler. Vi møter også en fyr fra Australia som hadde forsøkt å ta seg opp passet på motorsykkel. Han bar bagasjen, men etter en tredjedel måtte han snu. Han hadde kjørt fra Australia, og dette var hans største utfordring.

Vi sykler nedover og på 2700 meter åpner dalen seg. Bølgende åser i alle retninger hvor gress og busker er helt beitet ned. En innhegning for dyr og noen små vogner litt borte markerer at her holder en normadefamilie til.  Et fantastisk sted å slå opp telt.

Et perfekt sted å slå leir.

I motsetning til oppe i den trange dalen, hvor vi også vurderte å slå leir, har vi her sol til langt på kveld –  også morgensol! Vi blir plutselig var at hele åssiden beveger seg. Det er en gjeter til hest som henter sauene ned til inmhegningen for natten.  En flokk hester kommer også og gresser ikke langt fra teltene våre.

Hester, kuer og sauer er det over alt.

En liten gutt kommer ridende og driver en flokk kuer ut på beite. Han kommer deretter bort til oss, kanske bare 8-9 år men allerede en dreven rytter og gjeter. Han er veldig nysgjerrig på alt turutstyret vårt, får lov til å titte inn i teltene og prøveligge madrassen. Særlig lethermankniven til Arnulf vekker stor interesse. Tenk å hatt en slik?

Vår lille gjetergjest.

Jeg får på instendig oppfordring prøve å sitte på hesten, men er dessverre ikke noen stor rytter og avslår da han foreslår at jeg skal ri meg en tur. Det ville være trist hvis sykkelturen ble avbrutt på denne måten.  Språkbarrieren er dessuten uoverstigelig og gutten er ikke mer enn 8-9 år.

Denne hadde han veldig lyst på!

Plutselig spraker det i en walki-talkie som han er utstyrt med innenfor jakken. Foreldrene ønsker tydeligbis å ha en viss kontroll. Gutten svinger seg i salen og gallopperer hjem. Kanskje har han fått beskjed om at middagen er servert? 

En halvtime senere kommer en ung mann i galopp etterfulgt av flere barn på hest.

Han signaliserer at vi skal ta ned teltene og komme og sove borte hos dem. Han er ganske insisterende – og  ikke så lite full, så vi avslår så høflig vi kan.

Vi har også lest om drikkekulturen her i Kirgisistan, og føler heller ikke for å bli med å ta en dram. Invitasjonen er ganske tydelig med skåle- og drikkeliknende gester og peking bort mot der de holder til. Feigt selvfølgelig, men tror fort dette kunne blitt en situasjon som kunne bli vanskelig å komme ut av med æren i behold. Det blir visst ok her ansett som en stor fornærmelse om man takker nei til å tømme glasset gang på gang når først drikkingen har startet.

Over alt er det gjetere med flokkene sine.

Søndag 1. september

Sola bikker over åsryggen litt over åtte og jager nattekulden ut av landskpet. Vi krabber ut av teltene og lager havregrøt, men forstyrres stadig av spektakulære fotomotiver. En rytter driver en stor flokk med hester rett forbi teltene våre, så kommer gjetere med saueflokkene sine, gjetere med en flokk med kuer, en ny flokk med hester. Særlig det siste synes jeg er fascinerende. Disse flotte dyrene som springer fritt omkring i det åpne grønne landskapet.

Utsikt fra teltet. Dette er veien vi skal.

Dessverre er språkbarrieren stor, og Google kan ikke hjelpe oss uten dekning.

Det blir mye bilder av hester og sauer utover dagen. Det er som det er umulig å fange dette på bilder uansett hvor mye jeg forsøker.

Vi må i dag gjøre et veivalg. Vi har ikke mat igjen for mer enn to dager. Den opprinnelige planen var å sykle veien østover herfra og så ta oss opp over fjellene til innsjøen Song Kol som ligger på vel 3000 meter. Det vil ta oss to dager. Der kan vi overnatter i jurter hos normadene og sannsynligvis også få servert mat. Men da har vi ingen mat når vi skal videre til byen jNaryn som ligger et par dagers sykling lenger øst.

Vi bestemmer oss for alternativ to. Det er å legge ruten vestover over Karakol-passet på 3200 meter og ned til nærmeste tettsted Suusamyr med butikk ca 12 mil  unna. Landskapet her skal også være veldig vakkert, så det er ikke noen dårlig løsning. Derfra kan vi legge ruten østover gjennom fjellene og opp til Song Kol sjøen.

Grusveien som vi skal følge er fin å sykle på. Det er en del stein, men ingen vaskebrett siden det nesten ikke er biler her. Vel ute på veien kommer vi imidlertid bak en gjeter som driver en stor flokk hester samme vei som vi skal. Moro å se hvor elegant han beveger seg i salen og holder flokken samlet. De to gjeterhundene følger med bak og trår til på kommando.

Vi kom bak en hesteflokk, men da motbakkene begynte dro de fra oss.

Mange som sykler i Kirgisistan klager over gjeterhundene. Vi har så langt ikke hatt noen problemer med dem. De virker veldig dresserte og dedikerte  og ikke interessert i å trakassere syklister. Og takk for det.

Veien begynner å stige og motvinden øker på. En stund forsøkte vi å  komme forbi hesteflokken, men nå er det den som drar fra oss. Vindrossene hvirvler opp støvskyer fra veien som pisker oss i ansiktet. Farten på gps-en viser ikke mer en 5-7 kilometer i timen der vi bøyer hodet mot vinden.

Men landskapet er fortsatt betagende – og så masse dyr. Stadig store flokker med hester, sauer og kuer.

Vi når passet og vinden øker ytterligere. Plutselig er bakdekket til Arnulf helt flatt. Shit! En stein har laget en rift i dekket som er for stor til at gugga i dekket tetter. Heldigvis er ikke hullet større enn at vi kan plugge det med en gummipropp og slipper dermed å sette inn slange. Vi har utstyr med til begge deler, og et kvarter senere er vi på veien igjen.

Her måtte dekket plugges.
Vi møtte to polakker og en canadier. De skulle over Kegety-passet.

En liten campingvan med et nederlandsk par har slått seg til for natten og nyter utsikten mot de snøkledde toppene. De har leid bilen i Bishkek og den er akkurat så stor at de kan sove i den.

Vi krysser over en liten elv og bestemmer oss for å slå leir der for natten.

Elvestad krysser elv før vi skal slå leir.

Ikke lenge etter kommer en meget pratsom og kontaktsøkende gjeter ridende. Først slår han av en prat med nederlenderne før han kommer til oss. Det blir omfattende hilsing med håndtrykk og handa på hjertet som er vanlig er. Det dunster svakt av alkohol og to gulltenner lyser i munnen hans. Han stiger av hesten og er veldig interessert i reiseruten vår som jeg viser ham på mobilen. Jeg må også opp i salen for å bli avfotografert og til sist inviterer han oss til å sove hos seg i et par telt som er hans base 3-400 meter unna. Vi avslår høflig, men sier ja til å besøke ham for å drikke et eller annet. Kanskje spise? Det er litt vanskelig å forstå hva han egentlig inviterer til. Men siden vi feiget ut kvelden før, fant vi ut at nå må vi hoppe i det.

Syklene er uten bagasje så vi sykler over markene bort til teltene hans. Han inviterer oss stolt inn og vi blir sittende på diverse bylter med tepper som er sengeklærne hans. Et lavt lite bord med en kurv brød, en gryte med rester etter middagen, en pakke kjeks. Primusen står borte i hjørnet og han viser stolt fram en solsellelykt som kan lyse opp rommet. 

Han virker lettet når vi sier ja takk til en kopp kaffe. Og for å være ærlig, Vi er lettet vi også at vi slipper å drikke sprit. Kanskje beskrivelsene i guideboka er overdrevet?

Språkbarrieren er hemmende, men vi lærer både hva brød, kjøtt, sukker, samt, kaffe etc. heter på kirgisisk. Han serverer oss også små agurker som han er stolt av og til sist henter han en diger vannmelon på sikkert 4-5 kilo som han vil gi oss. Det er helt rørende, men vi takker pent nei.

Vi har ikke drukket ut kaffeen før han signaliserer at han må av sted. Sola er i ferd med å gå ned og han må hente inn sauene til natten.

Det passet oss bra at besøket ble kort. Vel tilbake slår vi av en prat med nederlenderne da vi ser ham komme ridende med vannmelonen. Han deler den i to og forærer halvparten til hver av oss. Vi forsøker å protestere, at han i alle fall må ta med seg halvparten tilbale til seg selv. Men det nytter ikke. Kanskje  liker han ikke vannmelon?

Svaret er nok heller en usigelig gjestfrihet. Her er det en mann som har lite, men som generøst gir bort godsakene sine. Det ender med at vi dagen etter i et anfall av dårlig samvittighet sykler over til teltet hans og overrekker en liten gave, en sjokolade og 1000 SOM (ca 125 kr).

Mandag 2. september

Natta ble iskald med minusgrader og rim på teltet.

Vi spiser den siste havregrøten vi har igjen,  nå er det tomt for mat annet enn nøtter og sjokolade. Men det bør holde de ni milene til Suusamyr som kun er en lang nedoverbakke gjennom dalen.

Vinden er fortsatt plagsom imot, det er kaldt og etter hvert begynner det også å regne.

Kaldt og sur motvind.

Det blir en lang økt førvi når Suusamyr og oppsøker byens eneste hotell.

Det blir en blandet fornøyelse. Jeg hadde sett fram til en varm dusj, men her er eneste vaskemulighet i gangen inn til kjøkkenet hvor de fyller opp en sisterne med en bøtte vann av og til.

Toalettet er bare et avlangt hull rett ned i gjødselkjelleren.

Rommet er stort med tepper på gulvet der det også blir ordnet med madrasser til oss. Velkommen til 5 stjerners i Suusamyr.

Femstjerners i Suusamyr.
Strøken skolegutt på vei til skolen.


Jeg sykler som jeg innledningsvis fortalte sammen med Arnulf Elvestad, på jegerskolen populært kalt «Eifel» siden han er 198 høy! Her er hans refleksjoner:

Han er en seig faen!
Hei jeg heter Arnulf og er en broder fra førstegangstjenesten som ble tilbudt å være et sidekick her.


Etter reportasje i bladet Padling om Haralds kajakktur hele finnmarkskysten tok jeg kontakt og bjuda på glamping lunsj på en holme nær hjemme i son.


La det være klart HAN spurte meg (og ikke omvendt) om jeg ville bli med på neste prosjekt (selvom rammene kunne tilsi noe annet) Hans agenda var at Kirgi prosjektet var litt rufsete og remote – normalt drar han alene

Sti og landeveis sykling var en av mine hobbies, men hadde aldri bikepacket før (40 kg sykkel!) Etter go fra min kjære Aase («kan jo ikke nekte») og fysioterapeut pga 2 nye knær (nesten et år siden operasjon)

Første økt ut av hovedstaden viste tempo forskjellen seg – holdt følge, men kostet puls på meg. 10% reduksjon av fart gjorde underverker og puls flatet ned. Tok et par dager å få nye balanse reflekser inn i ryggmargen fra den svintunge sykkelen.


Harald elsker lange motbakker. Han settes i et euforisk zen modus av å kverne timesvis på det letteste giret. Selv har jeg jo ikke kropp for klatreetapper (198/94) men henger med.


Var spent på hvordan knær reagerte på dytting av sykkel som det blir kansje10% av når det er for bratt eller løst. Det ser bra ut, so far.


Opp mot siste passet (3200) drakk jeg 2,5l vann på siste 600 høydemeterne, mens Harald drakk bare halvliter ish! Mot toppen er det seig dytting av sykler, frisk bris midt i pannebrasken og windbreaker jakkene flippret som twistet spinnaker – tempo burde være museskritt, men Harald dro på med rotteskritt. Jeg gikk i kjellern og hang på med høy puls – svært glissent med oksykemolekyler i den høyden. Men når jeg spurte han etterpå om han tok hensyn og kunne gått litt raskere … så svarte han ja – dårlig gjort han kunn tatt hensyn og sagt at han ga alt (sukk).


Siste legg var mest nedover og vi hadde lite mat og hadde en to kopper havregryn til frokost og siden det var nedover og regn så stoppet vi ikke for å ta siste dl med nudler til lunsj, men lot 8 mil og 10 timers økten løpe ut med 2 japp og en tørket mango!