Så er alt klappet og klart for avreise. Syklene er skrudd sammen og sykkeleskene er plastret med gladpak slik at de tåler å stå ute i gårdsrommet på hostelet til vi kommer tilbake.
Bishkek har nesten en million mennesker og å komme seg ut av slike byer på sykkel kan ofte være et lite helvete. Slik er det også her.
Trafikken er aggressiv og når vi nå vet at de fleste sjåførene også sitter og scroller på mobilen når de kjører, er det viktig å passe seg.
Det tar et par timer før vi har tilbakelagt en mil og forlater selve byen. Da er klokka allerede blitt over fire og det er tid for lunsj. Og så begynner det å regne.
En kort rådslagning. Det frister ikke så mye å slå opp telt her mellom lagerbygninger i et mer eller mindre urbant nabolag, og vi sikter oss inn på et gjestehus som er markert på Google maps.
Regnet siler ned når vi humper nedover en gjørmete jordvei i et stadig mer rufsete nabolag og skepsisen vår stiger. Det virker ikke så sannsynlig at det ligger noe gjestehus akkurat her. Men så dukker det opp en bygning med skilt «Terrabella». Problemet er bare at det ser helt forlatt ut, ingen lys og den enorme jernporten er lukket og låst.
Vi er i ferd med å sykle videre i regnet da en bonde kommer nedover veien jagende på en ku. Vi bruker kroppsspråket og beklager oss over at gjestehuset er stengt. Han skjønner umiddelbart, går bort til den store porten og hamrer så hardt at det må høres i hele nabolaget. Ingenting skjer.
Gi meg 5 minutter, sier han på kirgisisk, eller kanskje var det Russisk, og gir tegn til at vi skal vente. Han forsvinner rundt hjørnet. Utrolig hvor godt vi forstår det lokale språket etter bare en dag!
Etter en del viderverdigheter dukker verten opp og ønsker oss velkommen til det som viser seg å være et flott nyoppusset hus med alle fasiteter. Vi får hele kåken for oss selv, og neste dag kommer moren hans og lager frokost til oss!
Legg igjen en kommentar