Tirsdag 12. mars (Merzouga) og 13. -14. mars i Marrakesch: Etter snart fire uker på sykkelsetet er det fint å komme fram, men det er også noe usigelig trist ved at turen er over. Jeg har tilbakelagt i underkant av 1400 kilometer på tvers av Marokko. Ikke ved noen anledninger har jeg følt meg utrygg eller hatt problemer.

Lenke til interaktivt kart (Ride with GPS): https://ridewithgps.com/routes/45785047

Dette er altså ingen bragd eller tur med høy risiko slik jeg ser det, men en tur alle kan gjøre hvis du liker å sykle og har lyst. Det siste er kanskje det viktiste. Derettet er det bare å ta tiden til hjelp.

Sykkel gir en helt annen nærhet til både natur og mennesker  enn om man kjører bil. Vinden, luktene, folkene langs veien – man kommer tettere på alt. Både på godt og vondt. I bil er man skjermet fra verden, på sykkel møter man fattigdommen og også trøstesløsheten. Ute på landsbygda, folk sitter langs veien, bare sitter, gjeterne passer sauene sine, men det er ikke mye som skjer. Det er overskudd på tid og underskudd på hendelser, helt motsatt av i vår moderne verden. Og det er få muligheter til å tjene penger – eller å endre livet. Kan du hjelpe meg til Europa?

Stopp, kom og sett deg, signaliserer de voksne. One diram? sier barna.

Som syklist på landsbygda har jeg følelsen av å være dagens attraksjon. Det hilses, vennlige mennesker. Men det er også en grunnleggende asymmetri mellom meg som har så mye og de som har så lite. I alle fall når det gjelder materiell velstand. Å sykle er en brutal og konstant påminnelse om verdens urettferdighet.

Marokko er i et enkelt land å reise i. Det er ganske flust med billige overnattingssteder og tagine er en matrett som serveres alle steder og som er 100 prosent sikkert å spise i forhold til mageproblemer. Dette har gjort at jeg kun har benyttet meg av teltet ved to anledninger. Det var da også tenkt i hovedsak som backup. Men soveposen har jeg brukt flittig. Laknene og sengeteppene er ikke alltid så innbydende, dessuten var det kuldegrader om natten oppe i Atlasfjellene.

Sykkelen har fungert utmerket. Men jeg er glad for at dekkene er satt opp slangeløst, hvis ikke ville jeg hatt problemer. Det har stadig vært små våte flekker på især bakdekket som indikerer punktering, men som umiddelbart tettes av det hvite tetningsmiddelet som ligger i dekket.

I morgen venter en 10 timers busstur til Marrakech hvor jeg må få tak i en eske til sykkelen slik at jeg får den med på flyet. Sykkelturen er over!

Torsdag 14. mars – Marrakech: Det er alltid litt pes å få tak i sykkeleske, få pakket ned sykkelen og få fraktet den til flyplassen.

Skulle du noen gang ha behov for noe slikt, eller andre ting som har med sykkel å gjøre i Marrakesch, så anbefaler jeg Atlas Sport Bike Shop. Fantastisk hjelpsomhet, vennlighet og service. De hadde pappeske til sykkelen, jeg pakket den ned i lokalene deres, drosjen henter den der og plukker meg opp på veien til flyplassen. Det sparer meg for masse stress 😀

Ismael hos Atlas Sport Bike Shop i Marrakesch. – Tusen takk for god hjelp!