Over Anti-Atlas til Tafraoute – og en spesiell kunstinstallasjon

Fredag 17. mars: Sola er i ferd med å gå ned, vi nyter 950 høydemeter nedover i fine hårnålsvinger på asfalt – etter å ha kjempet oss opp tilsvarende. Og plutselig befinner vi oss midt i en kunstinstallasjon!

Vi visste ikke hvor langt vi ville nå i dag da vi startet opp etter frokost, første dag med havregrøt kokt på bålet! Det lugget også litt i starten. Etter en kilometer oppdaget Kai plutselig at han hadde mistet lokket og skruen som fester styret. Alt rister løst på slike grusveier. Han mente den hadde vært der da vi stoppet i går kveld. Styret var fortsatt festet av skruene som hindrer det å vris sideveis, men ikke noen bra situasjon. Vi vendte tilbake for å lete! Lang historie kort; da vi hadde gitt opp leteprosjektet og vandret tilbake til veien lå plutselig lokket med skruen foran oss blant stenene. Snakk om flaks!

Vi passerte koppergruven, forserte 400 høydemeter og bestemte oss for å sykle en liten asfaltert vei gjennom en frodig dal med palmer mot Tafraoute, i stedet for å begi oss ut på steinete grusveier igjen.

Vi hadde egentlig tenkt å overnatte i et lite hyggelig tettsted med navnet Ait Mansour, beliggende dypt nede i en kløft med palmer og imponerende røde klippevegger på alle kanter.

Klokka var fire da vi kom dit. Gjestehuset så ikke så hyggelig ut, og verten sa: dere vil greit nå Tafraoute om dere vil. Han var forbløffende lite interessert i å få oss som gjester! 31 kilometer mer og over 800 høydemeter over deler av Anti-Atlas på slutten av dagen? Jeg er ikke veldig lysten på prosjektet.

Tiden for turen min begynner dessuten å renne ut. Jeg innser at jeg ikke vil nå Tiznit, da hadde jeg trengt en dag til. Det blir nok buss tilbake fra Tafraoute til Marrakesch. Og da har jeg egentlig god tid. Kai har imidlertid en dag ekstra og vil forsøke å ta seg de 13 gjenstående milene og vel 3000 høydemetrene på grus gjennom fjellene til Tiznit, så han vil gjerne fortsette til Tafraoute.

Jeg bestemmer meg for å bli med. Vi spiser en stor marokkansk omelett i stedet for å overnatte, og litt før kl 17 starter vi klatringen gjennom hårnålsvingene over passet. Det blir en fin tur. Det er mye lettere å sykle bratt oppover når det er fast dekke, og etter halvannen time er vi på toppen og kan bevilge oss en kald soda på byens lokale kafe.

Nedkjøringen mot Tafraoute på den andre siden er fantastisk. Små byer i øst ligger badet i kveldssolen under mektige rødlige fjell, og i vest er det blåne mot blåne.

Vel nede i dalen svinger vi inn på en grusvei som blant annet skal ta oss forbi et sted hvor de har malt fjellet i ulike farger. Forhåpningene er ikke så store. Hvor interessant kan det være? Men siden ruten vår går like forbi…

Så feil kan man ta. Kunstinstallasjonen, eller hva man skal kalle det, «The painted rock», må sies å være en form for kreativ galskap!

Kunstverket ble laget i 1984 av den belgiske kunstneren Jean Verame som sammen med marokkanske brannmenn brukte 18 tonn blåmaling, og en del andre farger, til å male de unike fjellformasjonene i området. Og det var mange områder som var fargelagt, med dyp blå som hovedfarge og andre farger som framhevet de unike steinformasjonene. Det var noe Hunddrtwasser over det hele.

Klokka er nesten halv ni og småmørkt når vi ruller inn i Tafraoute og finner oss et hotell i sentrum.