Videre gjennom ørkenen fra Chigaga Dunes

Lørdag 11. mars: Min beste sykkeldag så langt. Paradoksalt, for ørkenen her er enorm og det skjer lite. Men den enorme tomheten gjør sterkt inntrykk.

Jeg prøvesyklet et par kilometer i går for å sjekke at det i det hele tatt var mulig å sykle langs de sandete hjulsporene som liksom er veien videre. Konklusjonen var at det gikk ganske greit og i alle fall et bedre alternativ enn å bli kjørt delvis i feil retning til en mer steinete vei slik som lederen av campen foreslo.

Det er noe så ufattelig øde her.

Etter et par mil, en punktering og passering av diverse kameler, ble veien fastere. Jeg nærmet meg Ikiri Lake. Plutselig så jeg blått vann i det fjerne. Hva? Var det vann i innsjøen? Det varte ikke lenge før jeg forsto at det var varmedisen som lagde dette synsbedraget. Saltsjøen har vært tørr i uminnelige tider og deler av den er som en marmorflate å sykle på.

Jeg føler meg liten i dette vide enorme ørkenlandskapet. En og annen bil med turister passerer og gir tommelen opp, og noen motorsykler raser av gårde som om de tror de deltar i Paris – Dacar.

En overraskelse, – det som viser seg å være en restaurant dukker opp midt ute i dette store intet. Helt uvirkelig. Jeg bare må stoppe selv om det er litt tidlig til lunsj. Et par franske turister stopper også og det blir et hyggelig måltid.

Heten blir stadig mer intens utover dagen. Det lille termometeret viser ca 35 grader når jeg en sjelden gang kan raste i skyggen av et tre.

Klokka 17.30 har jeg syklet vel seks mil og det er tid for å slå leir. Jeg finner et ensomt tre og setter kursen dit. Det gir fin skygge og med en liten sandslette rett ved er det et perfekt sted å rulle ut underlaget og soveposen.