Onsdag 8.mars: Alle vil gjerne være vennen din her I Marokkko. Det er hyggelig, men sier du ja til å drikke mint-te, eller marrocanian wisky som de kaller det med et skjevt smil, så ender du ofte opp i en kjøpssituasjon.
Jeg fikk utmerket god service i casbahen hvor jeg overnattet. Gutten i resepsjonen insisterte til og med på å pumpe opp dekket på sykkelen. Og det trengtes, for da jeg skulle henge på sykkelveskene viste det seg at bakdekket var flatt. Hullet var tydeligvis for stort til at den melkehvite gugga klarte å tette det. Heldigvis har jeg med gummipropper med lim som enkelt fikser situasjoner som dette.
Jeg har allerede begynt å telle på dagene og funnet ut at det kan bli knapt med tid om jeg skal følge alle grusveiene som jeg har tenkt. Så derfor fulgte jeg asfaltveien de fem milene til Zagora. Det var uansett nesten ingen trafikk.
Det var der jeg møtte Ohmar.
Jeg kom dit rundt lunsjtider og trengte et godt måltid mat. Det naturlig er selvfølgelig å spise en tagine, men det ville ta litt tid å forberede den var beskjeden jeg fikk på restauranten jeg hadde stoppet ved.
Da dukket Ohmar opp som troll av eske, med blå kittel og blå turban og med etter forholdene bra engelsk siden han også var en guide!
Det er to måter å takle denne typen kontakt, enten å avvise all hjelp, eller å spille spillet. Det siste er absolutt det hyggeligste, men det er greit å vite at alt har en pris. Etter å ha vært noen ganger i Marokko vet jeg hvordan det fungerer.
Han kunne selvfølgelig hjelpe og ville ta meg med til en restaurant lengre oppe i gata.
«Tilfeldigvis» hadde han og broren en butikk rett ved siden av restauranten. Mens jeg ventet på maten fikk jeg dog masse bra informasjon, og det hele var veldig hyggelig. Og da jeg nevnte at jeg muligens kunne komme til å trenge mer gigabyte på det marokkanske telefonbonnementet mitt, fikset han et ekstra sim-kort til meg på 1-2-3.
Etter måltidet drakk vi te i butikken hans. Og så kommer poenget mitt, for selvfølgelig får man ikke avsluttet en slik seanse uten å kjøpe noe.
Etter å ha blitt vist diverse smykker, kjøpte jeg et skjerf som jeg uansett trenger for å beskytte meg mot sola i Zahara nå som gradestokken kryper over 30 grader. Selvfølgelig betalte jeg overpris, 100 kroner etter pruting! Men som pakkepris var det absolutt verd det.
Jeg fortsatte to mil videre til ørkenbyen Tamegroute. Utenfra skiller den seg ikke fra de mange andre landsbyene med lave leirhus, men her ligger et gammelt lærested med det som en gang var det mest rikholdige biblioteket i hele Marokko. Fortsatt er ca 4000 håndskrevne bøker fra 1700 tallet oppbevart her.
Klokka var blitt fem før omvisningen var ferdig og jeg syklet videre. Siden jeg nå tok fatt på en øde strekning, bestemte jeg meg for å sykle fram til sola gikk ned og deretter campe. Men det var mye stein og ikke lett å finne et sted å sette opp teltet. Og dessuten, det trengte jeg jo ikke! Jeg rullet det bare ut på bakken for å unngå at eventuelle torner skulle stikke hull på underlaget, deretter soveposen.
Jeg blir stadig forbløffet over hvor fort det her blir bekmørkt etter at sola har gått ned. Luften føltes som fløyel der jeg lå i sobveposen og betraktet stjernehimmelen. Mektig. Så, etter et par timer kom månen opp og det ble plutselig nesten lyst igjen.
Legg igjen en kommentar