Endelig på sykkelsetet igjen!

Mandag 6. mars: Egentlig synes jeg det er kjedelig å sykle på asfalt. Men som første strekk fra Ouarzazate til Agdz over Anti-Atlas i dag, var det ok. Ingen forviklinger så langt, bortsett fra en punktering, trøbbel med et feilmontert sykkelkjede og at jeg låste fast sykkelen til senga til hotellverten i går kveld ...

Bussturen fra Marrakesch over Høyatlas i går  tok fem timer. Fint å slippe å starte turen med 2600 meters stigning. Jeg hadde booket et hotellrom til 167  kroner i Ouarzazate, ikke noe femstjerners akkurat, men folkene som driver slike små enkle etablissementer bruker å være veldig hyggelige. Det var tilfelle også her og jeg fikk plassere sykkelen i et rom rett bak resepsjonen. Jeg låste den som jeg vanligvis alltid gjør om natten. Rett før jeg skulle legge meg banket hotellverten på døra mi. Monsiur, sa han og ga tegn til at jeg skulle følge etter. Det viste seg at jeg hadde låst sykkelen fast til den sammenleggbare senga hans slik at han ikke fikk lagt seg. Det som jeg hadde oppfattet som et lagerrom var soverommet hans! Det hele endte med en god latter. 

Det var deilig å legge trafikkaoset i Ouazazate bak meg og sette kursen mot Agdz. Dette er hovedveien ut mot Zagora og Sahara, men likevel nesten uten trafikk. Morgenluften var kjølig, men ikke verre enn at det var perfekt å sykle i shorts og en tynn genser. Etter hvert som sola kom høyere på himmelen ble det bare t-skjorte. Ganske spesielt å sykle gjennom det tørre rødlige ørkenlandskapet og se hvite snøkledte Høy-Atlas i bakgrunnen.

Turen i dag var på ca 70 km. Selv med 700 meter stigning over Anti-Atlas, var det en behagelig førsteetappe.

Jeg hadde ikke syklet lenge før jeg tok igjen noen ungdommer. De moret seg med å stå på sykkelramma i nedoverbakkene. I min barndom syntes vi det var tøft å sykle uten hendene på styret. Her hadde de tatt det mange skritt videre. 

Da jeg planla turen var jeg redd for at det kunne bli litt kaldt. Nå viser det seg at det heller kan bli problemer motsatt vei. Ut mot Sahara er det meldt 32 grader mot slutten av uka!

Det er alltid litt spennende på slike turer om sykkelen fungerer bra. Da jeg stoppet for å ta et bilde hørte jeg plutselig en pfsss-lyd fra bakdekket. Umulig å ta feil av denne lyden, – punktering. Heldigvis har jeg slangeløse dekk, og da jeg så den melkehvite gugga som ligger inni dekket tyte ut av hullet, satte jeg fingeren på – som gutten i Nederland som stakk fingeren i diken. Lyden stanset og etter ett minutt var hullet tett og jeg kunne sykle videre. Jeg trengte til og med ikke å etterfylle luft. Slangeløse dekk er fantastisk!

Mine ferdigheter som sykkelreparatør er kanskje ikke fullt så gode. I hele dag har jeg følt at girene ikke fungerte optimalt og at det var en litt underlig raslelyd fra kjedet. Jeg har stoppet flere ganger uten helt å finne ut av dette. Rett før jeg reiste skiftet jeg sykkelkjedet, og min mest nærliggende forklaring var at det nye kjedet passet dårlig med slitte tannhjul bak. Så viste det seg da jeg snudde sykkelen opp ned at jeg rett og slett hadde tredd kjedet feil! Hallo, er det noen hjemme? Slikt bør ikke være mulig. Men nå fungerer sykkelen på samme måte som jeg husker den fra Great Divide. Og I morgen er jeg klar for grusveier!