Jeg sitter på flyplassen i Los Angles og venter. Tok buss fra Lordsbourg i går kveld kl 19.40 og ankom Los Angles kl 07.10 i dag morges. Alltid noe træl å reise alene med sykkel pakket ned i en stor sykkeleske pluss øvrig bagasje. Som et annet pakkesel slepte jeg alt med meg fra bussterminalen over til holdeplassen for å ta flybussen. Heldigvis var der ikke altfor langt. Så nå er det bare å vente i 15 timer på direktefly hjem med Norce som går kl 23 i kveld!

Det har gitt meg litt tid til å skrive.

Etter 2,5 måneder gjennom mer rurale strøk i USA har jeg naturlig nok gjort meg noen refleksjoner. Det er over hode ikke noe gjennomsnitt av det amerikanske samfunnet jeg har opplevd. Da måtte jeg nok ha lagt opp turen helt annerledes. Men på en slik tur er det uungåelig ikke å reflektere over det en ser og menneskene en treffer.

Ser vi på det politiske landskapet jeg har syklet gjennom, er både Montana, Idaho og Woyming mørkerøde republikanske stater, mens Colorado og New Mexico tradisjonelt stemmer demokratisk. Det har imidlertid vært lite politisk prat i de møtene jeg har hatt med folk, selv om man ikke skal så mye under overflaten før man skjønner den politiske preferansen til folk, enten det er holdninger til våpen, innvandring eller andre stridstemaer. 

En ting er imidlertid sikkert, folk er i utgangspunktet like hyggelige  enten de er Trump-sympatisører eller om de stemte på Biden. Og folk her er i det hele tatt veldig hyggelige og gjestfrie. Og så har de tatt smalltalk til et helt annet nivå enn her hjemme. Gjennom hele turen har det vært vanlig når man møter folk, kjøper noe på butikken etc å innlede; Hvordan står det til? Bra. Og med deg? Bra. Så kan man begynne den egentlige samtalen, bestille mat, betale i kassen etc.

Har fundert på om dette er mer utbredt på landsbygda enn i byene, på samme måte som man på søndager ikke ikke hilser på folk i skiløypa før man kommer forbi Kikut! Tror kanskje det, kan ikke huske at det har vært så utpreget tidligere når jeg har besøkt USA, og da i mer urbane strøk.

Før jeg reiste fikk jeg en kommentar om at jeg som middelaldrende hvit mann helt sikkert ville få det fint i Midtvesten. Underforstått, du vil møte mye lumre holdninger, men de vil ikke gjelde deg.

I New Mexico slo vi av en prat med en veldig hyggelig ranch-eier som kom kjørende på sin ATV. Vi hadde en hyggelig samtale om kvegdrift og hvordan det var å drive gård, og han spurte oss ut om sykkelturen. Han stemte nok utvilsomt på Trump. Etter møtet spurte jeg Bruce,  min sykkelkompanjong fra Seattle om han trodde  farmeren hadde vært like hyggelig om jeg hadde vært farget? Han mente ja. At det menneskelige møtet her ute på landsbygda hvor det er så lite folk, det ville nok ha overstyrt eventuelle negative holdninger. Men at dette ville ha vært helt annerledes i en by hvor alt er mye mer upersonlig. Interessant resonnement.

Da er vi rett inne i et annet fenomen som jeg har reflektert på gjennom hele turen. I Norge har vi allemannsretten, vi kan gå hvor vi vil og til og med med sette opp teltet på privat mark og bli der i tre dager så lenge vi ikke er til sjenanse. Du kan ikke sette opp skilter med privat eiendom som hindrer den almenne ferdsel.

Her I USA er det fullstendig motsatt. Med en gang du kommer til en skog eller et område som er i privat eie, er det tett av skilter som sier Private propety, No trespassing. Eller: public road trough private property, stay on the road!

Disse lite hyggelige skiltene står i skarp kontrast til de hyggelige menneskene som jeg har møtt over alt. Det er som de som eier land har et stort behov for å beskytte eiendommen mot inntrengere. Noe  ganger har jeg følelsen av  at de ligger klar med geværet dersom det er noen som trår inn på deres enemerker.

Hvorfor denne enorme behovet for å beskytte seg? En jeg snakket med mente svaret langt på vei ligger i historien. Landet ble i sin tid erobret, eller  stjålet om du vil, fra urinnvånerne/indianerne. Det var nødvendig å beskytte seg, og denne frykten er videreført helt fram til i dag.

Man vil ikke ha fremmede rekende inn på det som er deres, selv  om det kan dreie seg om enorme områder. Alle disse skiltene har til tider ført til en lite trivelig atmosfære. Så lenge jeg har fulgt Great Divide har der vært uproblematisk. Den ruten er på en måte klarert. Men ved noen av avstikkere mine har jeg brukt Google maps for å finne hyggelige småveier. Da har jeg plutselig opplevd disse skiltene om at selve veien er privat og «No trespassing». Ikke hyggelig å måtte snu, og heller ikke hyggelig å fortsette. Husker da jeg syklet I Costa Rica for noen år siden og brukte Google Maps for å finne masse små hyggelige veier. Å gjøre tilsvarende her I USA tror jeg ville vært vanskelig.

Et annet fenomen som også har slått meg er mangel på reguleringer og hvilke utslag det gir. Våpenområdet er selvfølgelig ett. Men ta et annet mindre betent område som vrakpant på biler. Jeg har ikke sjekket hvordan det egentlig er her, men de kan umulig ha noen slik ordning. Ved nærmest ethvert hus på landsbygda står det ett eller flere bilvrak og ruster.

Amerikanerne elsker forøvrig bilene sine, og i de områdene jeg har syklet gjennom er det store pickuper som gjelder. Mange ranchere bruker dem aktivt i arbeidet, trekker digre tilhengere med kveg, eller man bruker dem til å trekke store campingtilhengere. Men veldig mange bruker dem også bare som personbil. Og de bruker ikke akkurat lite bensin.

Og bensin blir stadig dyrere her også på samme måte som i Norge, sammen med mat og andre forbruksvarer. Den generelle prisstigningen var på over 8 prosent fra august i 2021 til 2022. Hørte også på nyhetene at prisene på mat hadde gått opp 14 prosent på ett år!

Det er vanskelig å sammenlikne direkte, men har på følelsen at prisnivået på matvarer og når jeg spiser en et burgermåltid på en restaurant ligger minst like høyt som i Norge.

Samtidig er det påtakelig, særlig her i sør, hvor mange skilter det står med arbeidskraft søkes. Restaurantene klager over å måtte stenge fordi de ikke får folk til å arbeide der. Samtidig er det folk uten arbeid. – Er det rart, svarte en da jeg uttryke at jeg syntes dette var merkelig. Det hjelper ikke å ha en jobb dersom du ikke kan leve av lønna!

Etter sykkelturen slår det meg også hvor enormt dette landet er, hvor store områder som er helt ubebodd og hvilke enorme naturressurser som finnes. Ikke minst når det gjelder mineraler. Det var da også gullrusch som åpnet store deler av Midtvesten på 1860-tallet. Det er underlig med tydelige navn på kartet som indikerer byer, men det var for 150 år siden. Nå er knapt nok tuftene tilbake. Når gullåren var tom var det ikke mer grunnlag for bosetting.

Byene jeg har syklet gjennom, eller rettere sagt tettstedene, er forøvrig et kapittel for seg. Jeg husker Hans Olav Brenner hadde et TV-program for noen år siden der han tok for seg norsk tettstedsarkitektur. Han burde laget et program om tettsteder i USA. Når det er markert en liten by eller tettsted på kartet skaper det automatisk en positiv forventning i meg. Jeg ser for meg et lite hyggelig senter der butikken og eventuelt stedets restaurant eller kafe utgjør kjernen. Hvor feil går det an å ta! Selv etter 2,5 månder har jeg ikke fått avlært disse forventningene selv om jeg blir skuffet hver gang.

USA er et billand. Det betyr at man sjelden beveger seg til fots. Derfor er det heller ikke så viktig at ting ligger i nærheten av hverandre. Er avstanden mer enn 100 meter kjører man bil uansett.

Det betyr at de fleste «tettsteder» er hus og etablisementer som ligger godt spredt langsetter veien. Og det er det. Men når jeg tenker etter, det er vel egentlig samme tendens på bygda i Norge!