Så er jeg kommet til Antilope Wells som er grensen til Mexico. Turen som startet i Banff i Canada er dermed over. Litt vemodig, men det har samtidig vært en fantastisk reise. Jeg har ikke målt systematisk hvor langt jeg har syklet, men selve ruten er oppgitt til 434 mil og over 60 000 høydemeter. Med mine sideutflukter har jeg nok rundet 500 mil.

79 dager har jeg brukt. Det betyr at jeg har syklet sakte sammenliknet med mange andre, men det har også vært hensikten. Egentlig kunne jeg brukt enda mer tid. Det er mange steder jeg gjerne skulle ha utforsket, men som jeg har syklet forbi.

Det var fint å ha en siste teltovernatting i ørkenen og god tid ned til grensen i dag. Samtidig var det underlig å se en sort strek i det flate landskapet da jeg nærmet meg, akkurat som på kartet. Det var selvfølgelig den berømmelige muren som er bygget for å hindre imigranter å komme over grensen. Det var noe uvirkelig og absurd over det hele.

Og så var det hyggelig å bli plukket opp av Jeffery Sharp slik at jeg slapp å sykle de syv milene tilbake til Hashita som er nærmeste tettsted. Jeg overnatter nå en natt til på ranchen hans før han kjører meg til bussen til Los Angles i morgen.

Sykkelen er nå pakket ned. Den har fungert over all forventning og tålt mye over vaskebrett, stokk og stein. Med ganske tunge sykkelvesker. Aliminiumsrammen har holdt fint. Jeg har faktisk ikke hatt problemer i det hele tatt, i motsetning til flere som har hatt betydelig dyrere sykler enn meg.

Nå blir det god tid til å la alle inntrykkene sige inn på veien hjem. Hva har som har vært høydepunktet? På veien i dag snurret jeg film i hodet, spilte av hele turen fra jeg startet i Banff, øde strekk ned gjennom British Colombia, krysset grensen til USA og Montana. Granskogen som åpnet seg jo lengre syd jeg kom, ut på slettelandet i Grashopper valley, krysset en sving innom Idaho, fortsatte ned gjennom Wyoming – gjennom ørkenlandskapet Great Basin og videre til fjellene i Colorado med høyeste pass på 3631 meter. Så New Mexico hvor det også var mye klatring, og hvor vi fikk regn. Og nå avslutning med godt vær gjennom ørkenen ned til grensen.

I utgangspunktet var jeg innstilt på å sykle turen mer eller mindre alene. I stedet har jeg syklet i over seks uker sammen med henholdsvis Dan og Bruce som er blitt mine svært gode venner.

Høydepunktet? Det er muligens selve den lange reisen. Å være under veis i to og en halv måned gjør noe med deg. Det har vært som å lese en spennende bok. Stadig nye ting som dukker opp når man blar om til en ny side. Den berømmelige veggen, der man blir trøtt og lei møtte jeg aldri.

Men over to uker med magetrøbbel er ikke noe å trakte etter. Og er det noe som jeg ville gjort annerledes om jeg skulle startet i dag, så er det nok å planlegge spisingen på en bedre måte. Det har vært vanskelig å få i seg nok kalorier med så mye sykling. Vekten har rast nedover.

Så trenger du en morsom slankekur, så kan jeg trygt anbefale Great Divide 😀

Siste punktering på grunn av torner. Men det var bare å pumpe opp dekket igjen. Slangeløst dekk med «gugge» som tetter små hull er tingen.
En skilpadde iferd med å krysse veien. Jeg bar den forsiktig ut i bushen igjen og reddet kanskje et lite liv?