Dag 66 – 2. oktober: En brutal dag!

Vi nådde det lille tettstedet Cuba i kveldingen og fikk det siste rommet på byens motell – etter det som har vært turens desidert hardeste dag. Utslitt! GPSen viser ni mil og over 1000 høydemeter og veiene har tildels vært nærmest usyklbare – og regnbyger. En gang i tiden var det kanskje noe grus på dem, men nå er det ofte nede på det grove steinlaget.

Vi møtte en mann i en pickup på toppen av et av de mange små passene: – Are you going down the Canyon? Oh, you will then see the roughest road you have ever seen!

Han hadde rett. Store deler av veien var bare store stein, all grusen var for lengst vasket bort.

Men vi kom oss ned, og veien ble etter hvert bedre. Og de siste 16 kilometrene ned til Cuba gikk på asfalt, bratt nedover på fin vei uten trafikk. Farten på måleren bikket til tider 60 km/t!

Sykling på asfalt er ofte kjedelig, men akkurat dette stykket kunne ikke vært bedre.

Lang dag altså med mye høydemeter, men det hardeste har vært at kroppen ikke fungerer optimalt. Jeg har nå hatt mer eller mindre magetrøbbel i en uke, og i dag klarte jeg nesten ikke spise noen ting. Presset ned litt havregrøt utenfor teltet på morgenen og en energibar og en snickers senere på dagen, men det var alt. Greit nok å sykle der det er flatt, men det er det lite av her. Og når motbakkene kommer føltes bena helt vissne. Det ble å ta det sakte, sakte på lavt av gear.

Bruce har tatt en antibiotikakur og blitt kvitt sine problemer. Konkluderte med at det sannsynligvis var Giardia, sannsynligvis kuskitt fra en vannflaske som han har hengende i nærheten av forhjulet? Muligens er jeg smittet med det samme og må ta en kur jeg også.

Men altså, nå er vi framme i det lille stedet Cuba. Egentlig ikke noe hyggelig sted. Vi ble møtt av bjeffende hunder som kom løpende etter oss ut fra husene langs veien. Da er det bare å stoppe, kjefte på dem og vise hvem som er sjefen. Da bruker de å gi seg, men det er ikke noe hyggelig velkomst.

I morgen blir det sannsynligvis å følge asfaltveien, to dager ned til tettstedet Grants med 10000 innbyggere. Det er et alternativ til den oprinnelige ruten på grus som blir helt uframkommelig når det regner og som det advares sterkt mot om værmeldingen ikke er god. Dette er dessuten veldig øde strekninger, så det er ikke å spøke med å bli stående midt ute i ørkenen med en sykkel som ikke fungerer på grunn av søle. Og nå er det meldt regn de neste dagene, så det valget er ganske enkelt.