Tirsdag 27. august 2024: Vi er kommet til Bishkek og jakter etter kart over Kirgisistan

Så er vi kommet til det som i Donald Duck omtales som Langtvekkistan. Men det nærmeste vi har kommet til flygende tepper er sjåføren i varebilen som i 130 kilometer i timen fløy oss innover mot hovedstaden mens han surfet og las nyheter på mobilen sin.

Vi landet litt over halv fem på flyplassen  i Bishkek og ble møtt av en gjeng med gode hjelpere, slike som nærmest alltid overfaller turister med sine tjenester på turistdestinasjoner.  Vi trengte imidlertid både sim-kort til telefonen og transport inn til byen, så dette passet oss i og for seg bra.

Igor, en kraftig mann med rundt ansikt og tennene usystematisk plassert i det store smilet,  hadde varebil og kunne frakte både syklene og oss for 60 dollar. Det vil si, det var hans 21 år gamle sønn som skulle kjøre oss, og snart fløy vi altså lavt innover mot hovedstaden i 120-130 km/t mens unggutten blinket med lysene for å komme fort fram og døyvet kjedsomheten med å scrolle på mobilen. Et lite varsel om det som kan møte oss når vi begir oss ut i trafikken på sykkel!

Men soloppgangen var fin, og det var ikke så lenge å vente utenfor hostellet før en søvnig nattevakt lukket oss inn. Vi satte fra oss bagasjen og begav oss ut i byen for å spise frokost.

Bishkek er en bemerkelsesverdig lite «eksotisk» by til å være hovedstad i et «langtvekkistan-land».  Men atmosfæren er hyggelig og byen har et litt slitt russisk preg.

Et av gjøremålene våre denne første dagen var å forsøke å skaffe oss kart over området hvor vi skal sykle. I guideboka vår står det at hos GeoID selger de 1:200 000  kart som er detaljerte og et fint supplement til kartene på mobiltelefonen. Det advares riktignok mot at stedet kan være litt vanskelig å finne der det ligger i tredje etasje i en kontorbygning.

Vi lar Google guide oss, men dette skal vise seg å bli vanskeligere enn beregnet. Vi styres inn i et lite smug med falleferdige bygninger og buskas og søppel som flyter rundt. Nei, her er ingen skilt. Vi forsøker MapsMee i stedet og blir guidet rundt kvartalet, inn i et tilsvarende smug og ender opp på nogenlunde samme sted bare på motsatt side av et gjerde.

Vi konsulterer guideboken igjen og forsøker oss i en gammel forretningsgård, men mannen bak skrivebordet i den slitte resepsjonen rister på hodet og mener det må være nabooppgangen.

Vi går opp en slitt trapp til tredje etasje, ringer på en ringeklokke og hører umiddelbart et klikk i låsen. Vi er på riktig spor, tror vi. Men vi kommer bare inn i en labyrint av ganger hvor det tydeligvis er ulike firmaer som holder til.

Vi treffer aldri de som slapp oss inn, men henvender oss til slutt til tre kvinner som sitter innenfor en åpen dør.

GeoID, – den ene tror hun vet hvor det er.  Det er ikke her, men i bygget ved siden av signaliserer hun med hendene.

Nytt forsøk. Heldigvis kommer kvinnen løpende etter oss og peker. Vi skal inn i smuget hvor vi har vært en gang tidligere og inn et lite portrom som mer likner inngangen til en garasje. Ingen skilt.

På vei opp til tredje etasje møter vi en vaskekone som vasker den slitte smijernstrappen. Med en gest unnskylder  vi at vi tråkker på de våte nyvaskede trinnene hennes, og vel oppe møter vi en mann som endelig kan peke ut døren vi er ute etter, dør 307.

Vi banker på. Ingen svarer, men vi regner med at dette er en butikk og går inn. Der sitter det tre kvinner bak hvert sitt store skrivebord og ser rart på oss. Bunker med papir ligger over alt og lukten av papirstøv slår mot oss.  Et gammelt aircondition aggregat durer svagt og noen solstråler kjemper seg fram gjennom de tunge persiennene. Det nikkes avmålt da vi spør om dette er GeoID der de selger kart.

«Dere skulle ha hatt et stort skilt på døren slik at det er lettere å finne dere», utbryter Arnulf  entusiastisk på engelsk og peker på døren. Replikken blir hengende i luften.  Ingen respons fra de tre kvinnene. Sannsynligvis var det også det mest malplasserte han kunne si. For disse kvinnene hadde over hode ikke noe behov for å bli «funnet».  Snarere tvert i mot.

Det begynte å gå opp for oss at dette ikke var noen butikk, men muligens hovedkontoret til Kartverket i Kirgisistan.

Kvinnen lengst borte reiser seg motvillig med et lite sukk da vi legger fram ærendet vårt. Hun er tydeligvis sjefen på kontoret, og har en kroppsholdning som om hun bærer alle verdens sorger på sine skuldre. Og nå står det to turister og forstyrrer henne i arbeidet.

En yngre kollega, en liten blid kvinne med rundt ansikt og smilende øyne, hjelper til med å oversette spørsmålene våre idet sjefen med en tung bevegelse slenger en diger mappe med kart på bordet. Enkeltkartene dekker bare små områder av der vi skal. «Vi tar i alle fall dette», sier jeg og peker på et kart.  Hva koster det? De slår opp i en bok, 17 kroner og 50 øre!

Selv de synes tydeligvis dette er latterlig billig.

Vi ønsker også tilstøtende kart og da må vi opp til arkivet i femte etasje. Rommet med erverdige reoler minner meg om en sene fra Kafkas bok Prosessen. Stemningen er litt tung og vi føler at hun med det runde ansiktet som snakket litt engelsk veier sine ord på gullvekt for ikke å være så hyggelig mot oss at hun irriterer sjefen sin.

Det blir funnet 8 kart som danner et sammenhengende område, det er bare et problem. Flere av kartene er originaler som ikke kan selges. Og skal de ta kopi, vil prisen blir betydelig høyere. Og vi må komme tilbake senere på dagen og hente dem.

På vei ut er vi enige om at denne seansen hadde vært så interessant at den var vel verd det selv om vi ikke hadde fått kjøpt noen kart.

Ved hostelet passerer vi et dekadent konditori med de nydeligste bakverkkreasjoner. Vi får en ide – og som tenkt så gjort. På vei tilbake for å hente kartene senere på dagen kjøper vi med oss en stor bløtkake vel plassert i en dertil passende kakeeske. Den skal de få for god service! Vi morer oss litt der vi går.

Vi plasserer kaka utenfor døra, banker på og går inn. Et lite sukk høres fra sjefen når hun ser oss. Utrolig hvordan kroppsspråket i løpet av et øyeblikk kan uttrykke: » Nei, ikke dere nå igjen! Jeg har ikke tid til dette!».  Hun reiser seg med de samme trette bevegelsene som tidligere, henter kartene fra et tilstøtende rom sammen med en liten papirlapp hvor hun har summert hva vi skal betale. Prisen er steget til ca 350 kroner for de åtte kartene. Fortsatt vannvittig billig.

Mens jeg betaler og faktisk også blir tilbudt en gummistrikk til å ha rundt rullen, henter Arnulf kaken. Reaksjonen er morsom. Det kommer en liten latter og et smil og for et øyeblikk er det som om tristheten hennes ble overmannet. De to kvinnene står med kaken mellom seg fullstendig overrasket. Og takker selvfølgelig.

30 sekunder senere er vi på vei ned trappen med kartene våre og konkluderer med at det har vært en interessant og morsom dag.