Mandag 4. mars til Imilchil (62 km): Morgensolen skinner over fjellene i Høy Atlas, luften er så stille og klar at at den kan skjæres i biter. En hane galer, ellers ingen lyder. En perfekt harmoni på dette fantastiske overnattingsstedet Gite Mourik som drives av et ektepar fra Casablanca (bildet).
Men ikke alt er som det skal være. Mitt vertskap som driver stedet med tre rom for utleie, kjøpte egentlig gården for 20 år siden som en fruktgård med masse epletrær og andre frukttrær. Nå har det ikke regnet skikkelig eller vært snø om vinteren på fire år. Mange trær er tatt av tørken, de er blitt hugget og brukes som ved.
– Vi har måttet satse på turisme i stedet, sier vertinnen som savner de grønne omgivelsene.
Samme historien fortelles i ulike varianter. Et britisk ektepar er fugletittere. Han har vært her tidligere og gledet seg til mylderet av fugler ved en stor innsjø nede i dalen. Nå er sjøen helt uttørket og ingen fugler.
Atlasfjellene reiser seg høye i horisonten. Enkelte topper i vest er hvite og snødekte, men i denne delen av fjellene, og i den lille byen Imilchil på vel 2100 meter som er målet mitt for dagen, og som alltid har brukt å ha snørike vintre, har ikke hatt snø på fire år.
Jeg sier farvel og sykler innover i fjellene. Etter en times tid skimter jeg to tursyklister foran meg. De viser seg å være fra Belgia. Det blir et hyggelig følge opp ca 1000 meter med hårnålsvinger. På toppen treffer vi en marokkaner som inviterer oss på te. Alt blir lettere med selskap av to som snakker fransk. De slår opp telt ved en dypblå innsjø rett over toppen av passet mens jeg fortsetter noen kilometer videre ned til Imilchil der jeg har booket meg et enkelt hotellrom.
Legg igjen en kommentar