Fredag 1. mars (66 km): Berberapene er en truet art. De lever nå bare på Gibraltar og her i seder- og eikeskogene i Mellom-Atlas og Rif-fjellene.

Jeg hadde lagt opp til kun 6 -7 mil på småveier gjennom nasjonalparkene her i området rundt Ifrane. Det er deilig å ha god tid når en sykler i vakre områder. I dag slynget veien seg oppe i åssiden med utsikt over slettelandet.

Nasjonalparkene erkjent for et rikt dyreliv. Det var likevel overraskende da jeg plutselig fikk se en berberape sittende i et tre på ved veien. Rundt neste sving syklet jeg inn i en hel koloni.

Fasinerende skapninger. De beveger seg så fort mellom trærne at øynene knapt kan følge dem. Og så er de veldig nysgjerrige, og noen av dem kan også være nærgående og frekke. Jeg hadde tenkt meg teltovernatting i natt, men slo det fra meg. Risikoen for å få en hel apekoloni på besøk om natten fristet ikke.

Dette må kalles ekte kjærlighet!

En sykkelveske, en nesten uimotståelig fristelse.

I stedet plukket jeg ut et områder ved Lac Ouiouiane. Etter å ha forsøkt meg to steder hvor det var stengt, fikk jeg napp på Auberge Hibibi.

Dette er skogene som er berberapenes biotop.

Fint landskap for sykling.

Jeg slo av en prat med et par fra Frankrike som var på motorsykkeltur.
Man antar at den siste ville marokkanske berberløven ble skutt i 1942. Det sies at en fransk eller italiensk soldat lagde dette minnesmerket som er en turistattraksjon i Ifrane.