Søndag 25. februar (på vei til Fez 81 km):
Det ble litt sen start fra den blå byen Chefchaouen (bildet). Jeg tenkte at det var ok siden neste natt ville bli i telt da det ikke er overnattingssteder på denne strekningen. Kvelden skulle imidlertid bli annerledes enn ventet.
Men først rullet jeg slakt sydover ut av byen og ikke ned de bratte bakkene hvor jeg hadde svettet opp dagen før. Er det noe som gjør en tursyklist lykkelig, så er det slake nedoverbakker, ikke slake oppoverbakker slik man kanskje skulle tro. Bakker hvor man må bremse føles som en meningsløs sløsing med energi!
Det ble halvannen time med oppoverbakke før jeg nådde toppen av det nye høydedraget hvor det også lå en liten landsby. Utenfor supermarkedet traff jeg den første tursyklisten så langt på turen, selvfølgelig en franskmann! Han hadde vært på veien i 14 måneder og ut fra oppakningen skulle man tro at han hadde med seg et flyttelass, til og med en liten hund var plassert på sykkelen, to fiskestenger, en liten søppelkorg og selvfølgelig diverse pakksekker. Jeg synes min ekvipasje på mellom 30 og 40 kilo er i tyngste laget, han sa hans trolig veide mellom 80 og 90. Til alt overmål hadde baknavet gått i stykker så han måtte skubbe sykkelen bortover og oppover, for så å trille i nedoverbakkene. Jeg kunne dessverre ikke hjelpe ham.
Klokka åtte på kvelden er det mørkt. Jeg ønsket å finne meg en teltplass i god tid før det, så allerede i sekstiden stoppet jeg ved en fyr som vinket og tydeligvis kunne litt engelsk.
Det er to strategier når en skal finne teltplass, enten finne et sted som er så øde at det aldri vil komme folk, eller at man snakker med noen og får tillatelse til å slå opp teltet i nærheten av et hus.
Amin sa jeg måtte spørre eieren av gården og pekte på en liten kafe som lå i gårdshuset hvor en gruppe menn satt og spilte kort og drakk mint-te. Jeg ble straks et slags midtpunkt. Etter en times tid kom eieren, en hyggelig fyr som bodde med familien sin i Tanger. Dette var barndomshjemmet hans, og i uka bodde han her for å drive olivengården.
Han snakket bare arabisk så det ble en litt krevende kommunikasjon, men jeg skjønte at det var ok å slå opp teltet på plattingen eller overnatte i kaferommet siden det var meldt regn dagen etter. Bildet av passet mitt ble sendt til den lokale politistasjonen (!) og etter hvert ble det også klart, via «tolken min», at jeg kunne få sove inne.
Utpå kvelden trakk eieren Lahcen og jeg oss tilbake til stua hvor han serverte kveldsmat og jeg fikk sove på sofaen. Det ble riktig hyggelig til tross for språkproblemene.
Legg igjen en kommentar