Dag 6: En vakker kvinne redder en engstelig syklist

Torsdag 22. februar: I min gamle oxford english dictionary var det to sider med overskriften «false friends». Det var norske ord som lignet på engelske, men som hadde en helt annen betydning. Av og til føler jeg at Google Maps er en slik falsk venn. Som idag da jeg skulle sykle 65 kilometer fra Tangier til byen Tetouan. Jeg forsøker alltid å finne mindre veier med lite trafikk og følte jeg hadde funnet en fin rute.

Som langtursyklist et det tre spesielle farer som jeg er særlig obs på; trafikk, hunder og kriminelle. I den rekkefølgen. Og ofte er det dessverre slik at jo mindre trafikk, jo mer utsatt er man for hunder.

Etter å ha syklet en liten time gjennom forstedene til Tangier, førte GPSen meg inn på en grusvei. Det varer ikke lenge før jeg skjønner at dette også er veien til en lokal søppelfylling, søpla ligger og flyter langs veien. Det stinker. En liten varebil står parkert og tre karer roter i søpla i håp om å finne noe av verdi, og titter underlig på meg der jeg kommer syklende.

Etter noen kilometer går veien over i et grønnt beitelandskap. Samtidig blir veien mer og mer utydelig.

Det frister ikke så mye å snu og sykle søppelveien tilbake. Ny konsultasjon med GPSen tyder på at om jeg følger jordveien ca en kilometer oppover åsen, så vil jeg komme inn på en større vei. 

Samtidig hører jeg iltert hundeglam fra noen bygninger lengre framme.

Vanskelig beslutning. Jeg plukker med meg en halvmeter lang stokk som jeg legger på bagasjebrettet – bare i tilfelle, og legger i vei.

Bygningene viser seg snarere å være noen plankeskur fra søppelfyllingen. Jeg kommer til å tenke på romanen Uår til Faldbakken der han beskriver mennesker som lever av det de finner på søppelfyllingen. Dette er nok ikke langt fra sannheten her.

Stien går rett mot plankeskurene.  Jeg hører hundene gjø. Før de oppdager meg ser jeg tre kvinner som jobber på jordet. Jeg vinker, de vinker tilbake og den ene kommer raskt mot meg.

I det samme oppdager de to nærmeste hundene meg, en stor sjefer og en kjøter av ubestemmelig rase. Det blir et svare leven.

Kvinnen, høyreist, slank med vakkert ansikt og flagrende gevanter, oppfatter situasjonen umiddelbart. Lynraskt plukker hun opp to stein som hun kyler etter etter hundene. De skjønner tegningen og bykser unna.

Ved hjelp av tegnspråk spør jeg om veien fortsetter og om det er mulig for meg å passere. Hun smiler og nikker og eskorterer meg inn mellom skurene hvor det kryr av bikkjer som vekselvis knurrer og gjør av full hals. Et par står og rykker og sliter i kjettingene sine, men de fleste går løse og viker unna der vi kommer gående. Dette må omtrent være som da Moses krysset Rødehavet!

Kvinnen plukker stadig opp stein som hun kaster etter de mest innpåslitne hundene. Det gneldrer iltert fra et bur.  En stein treffer nettingdøra med et smell og hunden spakner.

Vel forbi takker jeg for hjelpen og hun kvitterer med et skjevt smil.

Litt lengre oppe i bakken, når pulsen har lagt seg tenker jeg: søren heller – dette burde jeg hatt på video! Men på samme måte som når jeg padler kajakk i store bølger, – det er ikke alltid det passer seg å ta opp mobilen. Dette var en slik situasjon. 

På toppen av åsen snurrer det en rekke vindmøller og jeg kommet inn på en bedre grusvei. Etter hvert blir veien asfaltert og følger åsryggene framover, gjennom et vakkert frodig landskap med små landsbyer.

Klokka er tre og skoleslutt. En hel skokk barn kommer løpende mot meg, roper «how are you», hyler og skriker. Ved en annen skole er det helt annerledes, der er det jeg som innleder med et «hallo» uten å få særlig respons.

Jeg når Tetouan litt før fem. Byen dekker hele åssiden og er mye større enn jeg har forestilt meg. Jeg stiller inn GPSen på Riad Dar Rehla og plutselig er jeg inne i medinaens smale smau. Det er fullt av folk og vanskelig å komme seg fram med sykkelen. Jeg snirkler meg gjennom et grønnsaksmarked, deretter en klesgate og svinger inn i et smau hvor det selges brukte ting, sko, elektronikk, ting og tang.

Så viser GPSen at jeg er framme. Jeg står fortsatt midt i medinaens kaos og føler meg med ett usikker. Kan dette være riktig?

En gammel mann kommer til syne i en trapp og vinker til meg. Han skjønner hva jeg ser etter, og om litt er jeg installert i et hyggelig rom med terasse og utsikt over dalen.