Onsdag 21.februar: Hviledag i Tangier

Mørket har fallt på og månen lyser blek over Gibraltarstredet. Den er ikke full, men henger likevel døsig og uklar på himmelen som for å understreke atmosfæren i denne nordafrikanske  byen. Jeg sitter på taket av Riaden der jeg bor. Lydene og luktene fra medianen nedenunder har jeg stengt ute for en stakket stund og lukket meg inne i en boble med Ari Behns bok Bakgård på øret.

Den handler nemlig nettopp om det dekadente hemningsløse festlivet i denne byen. Selvfølgelig burde jeg bodd på hotel El Muniria der han bodde og lyttet til boka hans sittende på terrassen. Det var der de leide rom, bohemforfattere i beatgenerasjonen som Ari beundret, Jack Kerouac, Allan Ginsberg og andre. Tangier tiltrakk seg folk med sans for det grenseløse, fest, rus og ulik legning. Til fornøyelse og inspirasjon.

Og det er her handlingen i Bakgård utspinner seg; ung mann fra Norge som skal krysse Sahara for å besøke kjæresten i Burkina Faso, men som aldri kommer lengre enn til Tangier!eg leser beskrivelsene hans av byen, miljøet og de utagerende festene. Den unge blonde gutten fra Norge virker som et fluepapir på eldre erfarne menn. Romanen er godt skrevet, faktisk enda bedre når jeg nå hører den på lydbok her i Tangier enn da jeg las den første gang.

Jeg leser beskrivelsene hans av byen, miljøet og de utagerende festene. Den unge blonde gutten fra Norge virker som et fluepapir på eldre erfarne homofile menn. Romanen er godt skrevet, faktisk enda bedre når jeg nå hører den på lydbok her i Tangier enn da jeg las den første gang.

Etter å ha lest anmeldelsene av hotel El Muniria på nettet fristet det ikke så mye å leie seg rom der for å kjenne på atmosfæren. Hotellet var nedslitt den gang, nå fortelles det både om skitt og småkryp. Dessuten var det ingen ting ledig! Atmosfæren fra berømte gjester sitter tydeligvis fortsatt i veggene og gjør hotellet populært. Eller så skyldes det bare at det er et av de billigste i byen!