Cat Tien – Ma Da, torsdag 23. november (dag 20 –  107 km): Nest siste dag på sykkelturen. Vi trodde at dagen i dag skulle bli enkel sykling, selv med en etappe på vel 100 kilometer, så vi tok oss god tid til frokost, kjøpte bananer langs veien og trodde vi hadde god tid.

De første fire milene gikk på nydelige idylliske små asfalterte eller betonglagte veier nesten uten trafikk, gjennom små landsbyer hvor det plutselig er yrende aktivitet. Lastebilene berter iherdig når de kommer bak, og tohjulingene gir også lyd. Alle bruker hornet flittig. Gjerne før hver sving. Jeg holdt på å sykle på en hund i dag, den hørte ikke at jeg kom. Ethvert annet kjøretøy ville ha brukt hornet i god tid.

Sykkelruta vår gikk nord for innsjøen Ho Tri An, en vei med vegnummer på kartet og det hele. Syd for sjøen går motorveien inn til Ho Chi Minh, den ville vi unngå.

Men plutselig sluttet betongdekket, veien ble  en  jordvei med dype spor etter lastebiler og stedvis bare gjørme. Vi møtte to uniformerte på moped, de anbefalte oss in instendig om å snu.

Slike veier, det går ikke i lengden.

Vi fant en annen vei nærmere sjøen. Den gikk etter hvert over til å bli en sti. I halvannen mil fulgte vi stier som gikk i mer eller mindre riktig retning. Ingen av dem sto på kartet, men det var en og annen moped som kjørte det, så da tenkte vi at de måtte føre et steds hen – og så lenge de gikk i riktig retning burde vi komme fram.

På uoffisielle veier. Selv ikke Google maps har registrert disse.

Og det gjorde vi. Like før mørket senket seg sjekket vi inn på et overpriset glamping sted. Første gang jeg sover i telt med airconditioning!

Vi lurte lenge på hva disse betonghusene langs veien var med høytaler som spilte av fuglelyder. Det er hekkeplasser for salangaere, en fugl i seilerfamilien.  Reirene, som består av masse oppgulp fra fuglene,  brukes til svaleredesuppe som er kokt på reirene, ifølge wikipedia – egentlig en kostbar kinesisk spesialitet. Vi har ikke smakt den.

Det er ikke fullt før det er fullt!