Lang etappe til Hoi An

Hue – Hoi An, søndag 12. november (dag 9 – 152 km):

Det ble en lang etappe i dag på vel 150 km ned til   den vakre byen Hoi An med vel 80.000 innbyggere. Vi kom fram akkurat etter det var blitt mørkt og ble møtt av hundrevis av båter med fargerike lykter på elven. Til nå har vi i stor grad syklet på landsbygda og i byer uten turister, nå er vi i det som må være turismens episenter her i Vietnam!

Vi snirklet oss gjennom folkemengden og fant et bra hotell et par kvartaler unna folkekaoset.

Syklingen har i dag vært på flate slettelandet langs kysten, bortsett fra forsering av det vakre Hai Van- passet – 500 høydemeter og fantastisk utsikt fra toppen mot den moderne kystbyen Da Nang.

Her er nydelige strender, men også masse forfalne hoteller, turistsatsinger som har vært mislykket og som nå står og forfaller. Delvis på grunn av turistsvikt etter covid.

På sykkelturen gjennom storbyen Da Nang ble vi igjen sugd inn i den tette intense trafikken. Jeg føler det litt som da jeg som 18-åring med ferskt sertifikat kjørte fra rolige Birkeland inn til det jeg opplevde som en intens Oslo-trafikk. Det gjelder å  bli komfortabel med trafikkulturen, da går det bra.

Her er det som jeg har nevnt før horder med scootere og mopeder. Det er ofte en hel familie på  kjøredoningene og de frakter de rareste ting. En kom kjørende med et helt lite kjøkken hengende på siden med fyr på grillen. Bare synd det er så vanskelig å få tatt bilder når en selv sykler.

Når vi venter på grønt lys er det alltid et display som teller med til det skal skifte. Når det er to sekunder igjen, er det full gass. Samtidig virker det som alle er obs på at det alltid er en og annen opertunist som har kjørt på gult og dermed ikke kommet seg ut av krysset før horden  kommer. Men det tilpasser man.

De viktigste reglene er å være ekstremt årvåken overfor andre trafikanter, være fleksibel og ikke gjøre noen brå manøvre.

Det er høyrekjøring her, men man er ikke fanatiske, som Gunnar Kagge skrev til meg i en kommentar på Facebook. Jeg kunne ikke være mer enig. Det er alltid slengere med «skal bare»- scootere som kjører i motsatt kjøreretning. Disse skal ofte bare noen få kvartaler og gidder derfor ikke ta bryet med å krysse over gaten for å komme i riktig kjøreretning. Men så lenge man vet at det er slik, fungerer det på et vis.

Dette er fleksibilitet og samhandling på høyt nivå!