Mandag 20.mars: Sykkelturen i Marokko er slutt. Hvilke erfaringer har jeg gjort meg? Hva ville jeg gjort annerledes?

Helt overordnet, det har vært en fantastisk tur. Jeg har vært borte i 2, 5 uker med 13 dager sykling og møtt mange hyggelige mennesker, blant annet andre langtursyklister.

Men det har kanskje også vært litt mer slitsomt enn jeg hadde regnet med, ikke minst på grunn av varmen. Det gjør at jeg har syklet kortere enn det jeg hadde planlagt på forhånd. I stedet for 100 mil er det blitt vel 60. I stedet for å avslutte turen i Tiznit i nærheten av Agadir, avsluttet jeg i Tafraoute som er en vakker liten by oppe i fjellene 12 mil fra Tiznit.

Ideen var å følge en variant av «Route of caravans», et GPS-spor som er lagt ut på bikepacking.com. Det har fungert bra. Det sparer mye tid og planlegging å kunne støtte seg på en rute som noen har gjort før, selv om jeg ikke har fulgt ruten slavisk. Jeg startet for eksempel i Ouarzazate og syklet mot syd og vest motsatt vei av det som er beskrevet.

Jeg fulgte i stor grad en kort variant av «Route of caravans» – med en del modifiseringer.
https://bikepacking.com/routes/morocco-traverse-south/
Ruten
Det vil si: Start i Ouarzazate, videre til byen Agdez og videre gjennom Draa-dalen til Zagora og videre ut til Mhamid som er siste lille by før Zahara virkelig tar over. Derfra 4×4 transport 50 kilometer til sanddynene i Chigaga, fortsatte videre til saltsjøen Iriki og den lillebyen Foum Zguid. Deretter videre på grus og stier vestover langs grensen til Algerie for til sist å ende opp i Tafraoute etter 13 dager. Deretter buss tilbake til Marrakech via Agadir. Jeg vil anslå at vel halvparten har gått på grus. Tilsammen ble det fem dager under åpen himmel.

Jeg startet denne turen alene, men endte opp med å sykle halvparten sammen med Kai, en annen langtursyklist. Det var veldig hyggelig og vi matchet hverandre bra både med hensyn til fart og turfilosofi. Langs grensen til Algerie var det også veldig øde. Selv om jeg trives godt alene er det også hyggelig å være to på slike steder. Ellers har jeg med med meg nødpeilesenderen InReach som jeg stoler på at vil kunne tilkalle hjelp via sattelitt om jeg trenger det. Det er en stor trygghet.

Fransken min burde vært frisket opp før avreise, og i enkelte områder snakker de bare arabisk eller lokale berber-dialekter. Det er ikke noe problem å overleve, men de dype samtalene uteblir!

Grusveiene her i Marokko er av veldig varierende karakter. Mange steder er det fast sand og helt nydelig å sykle, men med en gang veien går gjennom steinørken er det – stein på stein og uendelig mye risting.

Avstandene er også store. Det er ok nesten ikke å se enden på veien når den er fin å sykle på, men når veien er dårlig kan det bli en tålmodighetsprøve.

Jeg endte opp med å ta transport de fem milene gjennom sandørkenen fra Mhamid til Chigaga Dunes – etter råd om at sanden var så løs at det ville være umulig å sykle. Løsningen var ok, men konklusjonen er den samme som jeg har kommet til i liknende tilfeller tidligere: lytt til rådene fra de lokale, men følg dem nødvendigvis ikke! Jeg syklet videre fra Chigaga Dunes, og det hadde også vært mulig å sykle dit. De som gir deg råd vet ofte lite om sykling.

Vann er imidlertid en utfordring som en ikke skal ta lett på i ørkenen. Det gjelder å planlegge og også ta høyde for uforutsette hendelser.

Når jeg har planla overnatting under åpen himmel, impliserte det ofte to dager uten etterforsyning. Da startet jeg ut med 8-9 liter vann. 4 liter om dagen går fort med når temperaturen er mellom 30 og 35 grader. Særlig varmt blir det på ettermiddagen. Slike lange dager i solen, med minimal mulighet for å finne skygge, tapper meg også for energi. Har kjent på at det er nok med en overnatting ute før det er godt å kunne slappe av på et logi og spise godt.

Gode kart har vært en mangelvare. Jeg har brukt appen Ride with GPS der jeg har lastet ned kart offline og lagt inn gps-sporet. Så lenge jeg følger det slavisk, har det fungert bra. Men offline-kartet har ofte for dårlig oppløsning til å vise alternative veier på en god måte.

Skiftet etter hvert til «Open street map» som både har en fantastisk god app og gode kart. Det er et bedre system som jeg også til dels brukte i USA. De første seks kartene kan man laste ned gratis. Rutene viser også stigninger veldig bra, noe som er nesten like viktig som avstand på slike turer som denne.

Sykkelen har fungert bra også på denne turen. Jeg burde imidlertid ha fyllt på med ekstra sealant i dekkene før jeg reiste hjemmefra. Hvis det er litt lenge siden man har etterfyllt, viser det seg at hullene tetter dårligere og jeg endte opp med å måtte plugge flere av dem med gummi.

På en tur som dette er det veldig viktig å ha med seg godt med reparasjonssaker da det i praksis ikke er sykkelbutikker på ruta. I etterkant ville jeg kanskje også ha hatt med meg et ekstra sykkeldekk (de sammenleggbare tar ikke så mye plass). Det har vært mange spisse steiner på denne turen som potensielt kunne ha flerret opp dekkene.

Logistikk er viktig på en tur som denne. Norwegian frakter sykkelen for 350 kroner hver vei. Det er billig. Sykkeleske får man gratis på nærmeste sykkelforretning i Oslo og sykkelesken plasserte jeg på hotellet i Marrakech slik at jeg kan bruke den igjen på hjemturen.

Det høres kanskje sprøtt ut å legge en sykkeltur til slike ørkenområder. Men jeg synes det er fantastisk. Jeg skal imidlertid ikke stikke under en stol at det krever litt erfaring.

Jeg har syklet i flere ørkenområder tidligere, og om du ønsker å forsøke deg, vil jeg kanskje ikke anbefale å starte på akkurat denne turen. For noen år siden syklet jeg en liten uke i Jordan med blant annet besøk i Petra, og derfra videre ned til Akaba. Det var kortere strekk, mer variert og på mange måter en mindre krevende rute selv om det også der var strekk hvor man måtte leie sykkelen gjennom ørkenen på grunn av løs sand. På nettet finner du ruten vel beskrevet med forslag til overnatting.

Kontakt meg gjerne på ha@toi.no om du vil ha tips!