Fra Tissint langs grensen til Algerie

Tirsdag 14. mars: En vekslende sykkeldag hvor vi mer eller mindre følger grensen til Algerie vestover, fra nydelige grusveier til en mil hvor vi måtte skubbe syklene gjennom steinørkenen.

Det er 90 kilometer til byen Tata. De som har lagt ut gps-sporet på bikepacking.com har syklet andre veien enn det vi gjør, det vil si; akkurat den strekningen vi nå skal gi oss i kast med er «unscouted». Det vil si at de egentlig ikke syklet her, men kun har basert seg på annenhånds informasjon. Dessuten har de lagt inn en liten merknad om en militær kontrollpost i vest, altså omkring der vi skal ende opp.

Ruten gjennom ørkenen går kun 20-30 kilometer fra grensen til Algerie. Kanskje det er derfor det evt er en kontrollpost?

Vi bestemmer oss for fir å forsøke ruten. Side det er ca 90 kilometer til neste by som er Tata må vi overnatte en natt i ørkenen under veis. Vi laster opp med 9-10 liter vann hver. Det burde holde for to dager selv om det er flere og 30 grader – i skyggen. Og den er det ikke mye av.

Der vi tar av fra hovedveien er det ikke noe skilt som indikterer at dette skal by på problemer, i alle fall ikke noe skilt på engelsk eller fransk som indikerer at det ikke er lov å sykle her.

Grusveien er dessuten nydelig å sykle på. Ingen vaskebrett, noe som indikerer veldig lite trafikk. Dette er svært avsidesliggende områder. Vi ser ingen biler i dag. Landskapet er åpent og betagende. Vi er enige om at dette teg er til å bli mye bedre enn forventet.

Vi skulle bare vite hva vi hadde i vente. Etter ca 40 kilometer er landskapet blitt litt mer kuppert, vi kommer til en liten høyde og nyter en fin nedkjøring. I bunnen kaster jeg et blikk på gps-en og konstaterer at vi er helt ute av kurs. Hvor kan vi ha tatt feil? Vi har ikke sett noen hjulspor ta av på lang tid?

Det er surt å sykle tilbake ca 1,5 kilometer, mye oppover og stekende hett.

Der hvor gps-sporet forlater veien er det ikke noen hjulspor i det hele tatt, bare noe som likner et kameltråkk ut i steinørkenen. I starten klarer vi å sykle selv om det humper og skumper, etter hvert blir det helt umulig og vi bruker de neste timene på å skubbe syklene gjennom steinørkenen. Det tar på i varmen og vi jobber for å holde humøret oppe.

Jeg får en ny punktering, en torne som står rett gjennom dekket. Jeg trekker den ut og hører pfsss-lyden. Heldigvis tettes hullet siden jeg nylig har fyllt i en hel liten flaske med ny sealant. Deretter løsner sålen fra sykkelskoen min! De er tydeligvis ikke laget for slik røff fottur. Men skoen lar seg fikse med lynlim, strieplaster og gaffatape. Vips så er den god som ny!

Kl 18.00, etter 56 kilometer, har vi nådd en liten oase og slår leir og kan nyte en treretters: En boks med tunfisk og brød til forrett, coscos real turmat til hovedrett og en halv appelsin til dessert. Jeg lager et lite bål slik at jeg får kokt vann. Endelig får jeg brukt den lille kjelen som jeg har kjøpt for 30 kroner!

Så er det bare å krype i posen og nyte stjernehimmelen.