Jeg merket det allerede i løpet av natten at noe ikke var bra. Magen hadde slått seg vrang igjen. Da morgenenkom gikk vi over gata for å spise frokost, men mens Bruce hev innpå med både egg, bacon, diverse pannekaker med sirup med mere, satt jeg og pirket i egget og gnagde på litt ristet brød.

Det var klart at det ikke kunne bli noe sykling på meg i dag. Bruce har imidlertid kun to dager igjen til han blir plukket opp. Det vil si at han kan nå grensen om han sykler to litt lange dager. Jeg har bedre tid.

Vi sa farvell til hverandre utenfor motellet. Vemodig, men også fint. Vi har nå syklet sammen i tre uker, hatt mange fine samtaler og blitt gode venner. Vi vil sikkert møtes igjen!

Bruce syklet av gårde, jeg bestilte hotellrommet for en natt til og gikk tilbake til senga. Der ble jeg hele dagen – helt utslått.

Å være syk på reise er pyton. Det er som noen dimmer lyset. Detaljene forsvinner og ingen ting blir morsomt lengre. Tankene begynner å svirre – hvis dette fortsetter rekker jeg ikke flyet hjem!

Utpå kvelden karret jeg meg over til restauranten og tvang i meg et stykke laks med potetmos. Om jeg skulle ha noen mulighet til å sykle dagen etter, så måtte jeg i det minste klare å spise litt kvelden i forveien. Deretter stupte jeg igjen i seng.

Dagen etter var formen betydelig bedre 😀