Dag 63 – 29. september: Cowboyene samler kuene før vinteren

Hittil har de fleste cowboyene vi har sett og snakket med vært i baren om kvelden. Men i dag fikk vi se dem i arbeid. Frokosten vår var ikke mer enn så vidt fortært før vi hørte en intens rauting. Kuer har det vært nok av som har gresset ikke langt fra teltene. Men dette var noe mer.

Ikke lenge etter dukket det opp en hel bøling på over 400 dyr med cowboyer både til hest og på ATV. De drev hele bølingen like forbi leiren vår.

En av cowboyene på ATV svingte opp til oss, slo av motoren og spurte hvordan det sto til. Han var en av eierne og eide 70 av de fullvoksne kyrene pluss kalver. Nå hadde de drevet krøtteret i snart to dager.

– De er slitne nå, men nå er vi snart framme ved innhegningen der vi skal skille dem fra hverandre og laste dem opp på lastebiler, fortalte han. Dette minnet meg mye om sauesanking hjemme i Norge.

– Det er bra beite her oppe, fortalte han videre. Men et av problemene er høydesyke og væskeansamling er i indre organer. – Jeg mister trolig en av dyrene mine som ligger rett bak haugen der. Hvis det ikke er kommet for langt, kan vi redde dem ved å ta dem ned fra høyden, men i dette tilfellet er det nok for sent, sier han tydelig berørt over å måtte forlate det lidende dyret. Det ble ikke sagt noe mer om det. Han ønsket oss lykke til videre på vår tur og kjørte etter bølingen som beveget seg forbløffende raskt, jaget av cowboyene til hest og med hunder samt noen på ATV.

Vi pakket sammen sakene våre og passerte innhegningen der de skilte dyrene fra hverandre. Vi stoppet, slo av en prat med to av cowboyene som sto og stelte hestene sine. De hadde sittet i salen i mange timer. Kvegdriften startet klokka tre om morgenen dagen i forveien.

For min del tegnet dette til å bli en hard dag. Været er strålende, men magen min er ikke god. De siste dagene har jeg vært plaget av diare, selv om kroppen har fungert bra ellers. I dag er bena tunge og uten særlig kraft i motbakkene. Vi skal ikke over noen spesielt høye pass i dag, men det er mye opp og ned. Første stigningen er på ca 250 høydemeter, den neste er på nær 400, men det er på asfalt. Vi følger nemlig i dag hovedveien i ca 8 kilometer før vi svinger inn i skogen igjen.

Ikke ekstremt mye stigning altså, men nok når kroppen ikke fungerer optimalt. Og enkelte strekk av skogsbilveiene fortsetter med ekstremt dårlig kvalitet, mye stein og risting. Igjen tenker jeg på at det kanskje ville vært en god ide med dempegaffel likevel!

Det er ganske så avsidesliggende veier vi sykler på og ser vi bort fra hovedveien vi fulgte et lite stykke, og de som samlet krøtter, har jeg nok kunne telle bilene på en hand.

Etter fem mil slår vi leir på en nydelig åpen slette. Jeg tvinger ned litt mat, og henger opp resten slik at eventuelle bjørner ikke kan få tak i den. Sola går ned før klokka syv og ikke lenge etter er det mørkt. Så kryper jeg ned i posen og håper formen er bedre i morgen.