Boka beskriver en relativt kort dag i dag på fem mil. Men den viser seg ikke å bli lett. Deler av veien er så nedslitt, istykkerkjørt og full av stein og humper at det nesten ikke går framover. Og når vi når en topp og skal ned igjen, er det nesten like ille.
Dagen startet med moderat stigning gjennom bølgete gresslandskap, fortsatte så gjennom skogholt og over åskammer som ga et fantastisk utsyn. Nedover, så oppover igjen.
Vi svingte inn på en mindre skogsvei og begynte klatringen oppover mot høyeste punkt. Ikke noen veldig lang stigning, men den ble bratt og veien er nesten bare en steinrøys med firkantete poteter som er Bruce sin standard beskrivelse. Det er bare å skubbe sykkelen oppover og oppover på steinene.
På toppen vet vi av erfaring at belønningen er kort, for veien er ofte like dårlig ned på andre siden. Det humper og skumper. Jeg har som tidligere nevnt en sykkel uten dempegaffel og har vært godt fornøyd med det. Men nå lurer jeg på om det var et godt valg.
Etter hvert blir veien litt bedre. Vi sykler fem mil før vi gir oss for dagen. Det er markert en teltplass på kartet, men den er fullstendig opptråkket av kuer. Vi sykler en kilometer til og slår opp teltene 50 meter fra veien et sted hvor det er noenlunde flatt. Noen kuer rusler forbi, men uten å være særlig interessert i oss.
Det er en ypperlig teltplass. Egentlig hadde vi planlagt å komme til den lille byen Abiquiu i morgen, men det kan i nå bare glemme. Vi trenger nok en dag til.
Legg igjen en kommentar