Vi slår opp teltene på grensen til New Mexico. Det regner, men plutselig titter sola fram og lager den mest fantastiske regnbuen. Krøttera som beiter like ved rauter langt og klagende og koyotene bjeffer og uler i åsen ovenfor. De er mange og lever i flokk, men er sjelden noen fare for mennesker. Jeg forstår til fulle hvorfor de kalles «singing dogs». Når en av dem begynner å ule varer det ikke lenge før andre svarer, og da gjerne i et annet toneleie. Og andre henger seg på slik at det blir et helt kor. Vakkert, mystisk og en atmosfære av villmark på engang.
I dag morges var det deilig å være tilbake på sykkelsetet igjen. Bruce har startet en antibiotikakur som ser ut til å gjøre underverker. Vi sier farvell til vårt fantastiske vertskap Sue og Jim. De første tre-fire milene går slakt medover dalen mot det lille tettstedet Horcha. De gule ospeliene er blitt mer og mer intenst gule for hver dag som går. Vi har virkelig truffet rett med timingen. Det gjelder også været. Jim og Sue fortalte at de nærmest hadde hatt sammenhengende regn i hele august og mye av september.
Så selv om det kommer noen ettermiddagsbyger i Horca, klager vi ikke. Klatringen opp til La Manga pass er «bare» 500 høydemeter og går langs en asfaltert hovedvei. Trafikken er relativt beskjeden. På toppen av passet tar vi inn på en liten skogsvei som via et litt kupert landskap fører oss over grensen til New Mexico.
Veien er en liten skogsvei, så eneste tegn på at vi krysser grensen er et skilt som sier at vi sykler inn i Carson National Forest, New Mexico.
Der slår vi opp teltene til tross for at det er masse krøtter like ved. De stirrer tomt på oss, gir fra seg noen langstrakte raut som gir gjenlyd i åsene omkring, men ellers virker de fredelige. Det blir en natt med mange lyder av kuer, kyoter og ulike fugler. Nesten som å være på konsert og høre moderne musikk!
Etappen i dag er blitt 7,2 mil og 730 høydemeter.
Legg igjen en kommentar