Bruce ble syk og vi måtte overnatte før toppen av Indiana Pass. Men dagen etter nådde vi den lille forhenværende gruvebyen Platoro og ble godt mottatt av Jim og Sue fra Seattle som har hytte her og som ventet oss. Fascinerende lite sted og fantastiske mennesker!

Vi sjekket ut fra vårt luksuriøse overnattingssted i Del Norte, spiste egg og bacon-frokost på «stamkafeen» vår og bega oss i vei. De første halvannen milene gikk på fin asfaltvei uten særlig trafikk. Så begynte klatringen og jeg skjønte straks på Bruce at noe var galt. Det var magen. Verre ble det med brattere stigning. Planen var å klatre de 1200 høydemeter opp til toppen av Indiana Pass på formiddagen og bruke resten av dagen på det kuperte landskapet videre samt 280 høydemeter over Stunner pass på slutten av dagen.

Slike klatringer er slitsomme nok når kroppen er frisk. Når det er sjukdom i kroppen er det nesten umulig. 300 høydemeter før toppen av Indiana Pass var det stopp. Vi slo leir kl 12, Bruce krøp inn i teltet og ble der til dagen etter.

Formen var da ikke mye bedre. Han fikk en hard dag hvor de bratteste stigningene ble forsert gjennom å gå og skubbe sykkelen. Men landskapet var fantastisk for meg som hadde overskudd til å nyte det. Og opp kom vi til passet på 3630 meter, turens høyeste punkt.

Så var det videre mye opp og ned, og til sist 280 meter opp over Stunner pass.

I kveldingen kom vi til den lille gruvebyen Platoro. De gamle arbeiderboligene nå er fritidshus. Fascinerende lave enkle hus som ligger på en slette omgitt av fjell. Dette er virkelig in the middle of nowhere! Vi syklet inn i byen. Et par hester løp fritt omkring.

Platoro betyr egentlig gull og sølv på spansk og byen ble etablert på 1880-tallet av folk på jakt etter edle metaller. Fjellene her er fulle av mineraler. Noen av dem fulle av jernoksid som lyser i de mest fascinerende rødtoner.

Men jordsmonnet er også enkelte steder så surt og fullt av tungmetaller at vannet er udrikkelig. Man sier at plasserer du en spiker i enkelte bekker er den tæret bort etter noen få måneder.

Bruce har gjennom radioprogrammet han deltar i blitt kontaktet av folk fra Seattle som har hytte her – Jim og Sue. De har invitert oss til å overnatte. Det passer perfekt.

Vi spurte oss fram til riktig hytte og døra sto åpen med et velkomstskriv på bordet; – ta dere til rette, vi kommer snart hjem! En nabo kom over med to store glass cola med isbiter. Det smakte fortreffelig, både colaen og velkomsten. Det ble tid til en varm dusj før vertskapet dukket opp og disket opp med nydelig middag. Særlig for meg som har appetitten i orden.

Jim og Sue bor egentlig utenfor Seattle på Vashon Island i samme nabolag som Bruce, men som pensjonister har de nå tilbrakt fem måneder her i denne lille byen. Perfekt for oss. Bruce trenger en dag til for å komme seg, så vi blir her muligens en dag ekstra.

Kontakt med kjentfolk er også morsomt for å få mer detaljert informasjon om ting jeg undres over. Som dette med jakt, og da særlig elgjakt. Elgjegere er det over alt på denne tiden. Og selv om reglene er litt ulike fra distrikt til distrikt, er første perioden ofte forbeholdt dem som jakter med pil og bue. Det blir ansett som den mest avanserte og kanskje også mest bærekraftige jakten. Dette er for entusiastene som bruker tid på å sette seg inn i dyrenes atferd, og hvor naturopplevelsen er minst like viktig som det å nedlegge byttet. Og ikke minst, dette er kun for de med store ferdigheter med pil og bue. Elgen må være på kloss hold og stå slik til at pilen treffer rett i hjertet. Fascinerende at dette har slik utbredelse her i USA når slik jakt er forbudt i Norge.

Etter at perioden for bueskytterne er over, er det en jaktperioden som kanskje er enda mer sær, da er det tid for «svartkrutt-folket». Det er jegere som sverger til å jakte med gamle munnladningsgeværer! Det er visstnok også ganske mange. De lader med svartkrutt gjennom løpet på gamlemåten og har naturlig nok bare ett skudd.

Og til sist er det rifleskytterne som har sin periode. Det blir av mange sett på som en litt mer brutal form for jakt, der man kan skyte byttet på langt hold med kuler med stor slagkraft.

Vi har hatt en hviledag her i Platoro. Bruce er på bedringens vei og i morgen kveld er vi forhåpentligvis ikke langt fra å krysse over til New Mexico.

Vi teltet før toppen av passet fordi Bruce ble dårlig. Rart hvordan man en hel dag kan være fornøyd med å ligge på ryggen, slappe av, tenke litt og se opp mot himmelen.
Snart på toppen av Indiana Pass.
Endelig på toppen av Indiana Pass, høyeste punkt på Great Divide – 3630 meter.
Summitville, et tydelig navn på kartet, men ingen bosetting i dag. Men på 1880-tallet var dette en liten by med 300 mennesker etablert rundt en rik sølvgruve.
Sue og Jim fra Seattle tok vel imot oss i den lille byen Platoro. Vi ble der i to netter.
Enkelte av fjellene rundt Platoro lyser i sjatteringer av rødt og gult. Det er jernoksid og andre mineraler, og også en indikasjon på at her kan det finnes gull og sølv.
Store deler av skogen er død. Det har vi også sett mange andre områder vi har syklet gjennom. Det skyldes barkbilleangrep. Frykten er skogbrann når det står så mye tørt trevirke i skogen.