De tre milene ned til tettstedet Hardsel gikk raskt i kjølig morgenluft. Jeg merker på arkitekturen at jeg stadig kommer lengre sør. I det lille tettstedet er det enkelte bygninger med falske fasader, og saloonen jeg går inn i har et bilde av prominente menn som spiller kort i dette rommet på 1860-tallet.
Klokka er bare ti, og havregrøten fra morgenen sitter fortsatt godt i magen. Likevel bestiller jeg full frokost: to egg, bacon, riskake, karbonade, røkt skinke og toast kommer på tallerkenen. Det gjelder å spise godt når jeg har anledning.
Planen er å sykle videre til byen Salida i dag. Det betyr åtte mil i tillegg til de tre som er unnagjort. Det bør gå. Kartet viser at det i hovedsak er flatt prærielandskap og grusveier. Mot slutten er det dog 300 høydemeter klatring, og deretter ned 900 meter til Salida.
Men det viser seg at jeg har forregnet meg grovt. Allerede etter en mil øker motvinden til frisk bris/liten kuling. Jeg sjekker værmeldingen; 14 m/s det meste av ettermiddagen. I tillegg er vaskebrettene så ille at det nesten ikke går å sykle. Farten dropper til ca 7-8 km/time, altså ca det samme som i en hard stigning.
Landskapet ligger på ca 2800 meter. Det er høyt nok til at det kjennes. Bena føles kraftesløse og uten energi i kampen mot vinden som sveiper over prærielandskapet.
Langs store deler av veien er det gjerder og krøtter som beiter. Eller de går fritt. Jeg skjønner at jeg aldri vil nå Salida før det er mørkt og begynner å tenke på mulig teltplass. Det er vanskelig her hvor det er krøtterbeite på hver side av veien og åpent sålangt øyet kan se. Siste alternativ er rett og slett å slå opp teltet i veigrøfta og håpe at den lille trafikken som er her vil gi seg til kvelden.
Snart svinger imidlertid ruta inn på en enda mindre grusveg hvor det ikke er trafikk i det hele tatt. Ikke en bil. Etter en mil dukker det opp et tørt elveleie. Jeg griper muligheten, triller sykkelen så langt oppover at jeg er vel ute av syne om det mot formodning skulle komme noen forbi.
Teltplassen er fantastisk med vidt utsyn over et lett bølget gresslandskap. Heller ingen kuer i sikte. Og i motsetning forrige natt da jeg var litt nervøs for at en elgjeger skulle snuble over teltet mitt, er jeg her helt sikker; her kommer det ingen.
Dermed ble det 7 mil i dag og ikke nærmer 11 som opprinnelig planlagt. Men det gjør ikke noe. Teltplassen er super. Det blir spagetti til kvelds før sola forsvinner bak åskammen og jeg kryper i posen. Et nødvendig ærend ut av teltet senere på natta åpenbarer en funklende stjernehimmel. Jeg blir bare stående. Et så øde landskap – et så uendelig univers. Mindre tror jeg aldri jeg har følt meg.
Legg igjen en kommentar