Dag 50 – 16. september: Et snev av høydesyke? Over Boreas pass på 3500 meter

Våknet i dag tidlig og følte meg tufs. Min første tanke var at nå har jeg møtt den berømmelige veggen. Kroppen føltes tung og jeg ble andpusten av å gå opp trappa fra kjelleretasjen i hytta.  Det var heller ingen futt i pakkingen.

Etter litt kom jeg til å tenke på at det kanskje var et snev av høydesyke. Hytta ligger tross alt på ca 3300 meter og selv om jeg egentlig skulle være bra aklimatisert, så kjente jeg igjen symptomene fra en fottur i Nepal og sykkeltur i Peru.

Jeg har en avtale om å møte mine venner fra Seattle, Bruce og Bob på et tidspunkt, og sykle sammen med dem igjen. Men nå fikk jeg plutselig en dårlig nyhet. Bob må muligens avslutte turen. Han føler seg dårlig. Legen mener det er høydesyke, og tatt i betraktning at en god del av ruten videre ligger på over 3000 meter, frarådes han å fortsette.

Jeg må uansett 3-400 høydemeter ned til Breckenridge for å fortsette Great Divide. Det er beste medisin for høydesyke. Og i Breckenridge skjedde igjen en av disse hyggelige episodene.  Jeg kjøpte kaffe og blåbærmuffins på en kafe, og plutselig sa damen foran meg i køen at hun spanderte, – «pay it forward» er blitt et hyggelig filosofi blant enkelte.

Jeg husker innehaveren på Lama Ranch som ikke villte ta imot betaling, – «pay it forward» sa han. Det vil si, gjør andre en tjeneste i stedet. Det vil gjøre verden til et litt hyggeligere sted!

Amerikanere er vel som folk flest, – de aller fleste er veldig hyggelige, og så er det noen surpomper iblant.

Og enkelte av dem har jeg inntrykk av at hater syklister. Som når de gir full gass med pickupen for å virvle opp mest mulig støv. Eller det som jeg opplevde på en er øde skogsbilvei i Montana. På grunn av vaskebrett syklet jeg helt ute i kanten på venstre side. En ATV kommer i motsatt retning, men i stedet for å kjøre forbi sakker han farten, kjører rett mot meg og roper: ‘Get out of the way! You are not worth it!».

Men de 99 andre prosentene er veldig hyggelige. Og som sagt, det er ikke første gang jeg har opplevd at noen har betalt lunsjen min.

Formen kom seg etter kaffe og muffins i Breckenridge og klatringen opp til toppen av Boreas pass gikk uten problemer.

Veien følger den gamle jernbanelinjen. Ja, du leste riktig – det gikk i sin tid tog over dette passet.

Bygging av jernbane var på 1800-tallet en viktig strategi for å erobre nytt land. Og man gikk ikke av veien for store utfordringer. For å knytte Breckenridge til omverdenen ble det i 1882 bygget en smalsporet jernbane over Boreas pass på 3500 meter. Linjen fikk navnet Denver, South Park and Pasific Railroad. I dag er det kun rester igjen. Halvveis mot toppen står det fortsatt en gigantisk vanntank som ble brukt til å fylle vann på damplokomotivet. På toppen står den gamle stasjonsbygningen og noen rustne jernbaneskinner.

Gruvevirksomhet var en viktig motivasjon for å forbedre kommunikasjonen med omverdenen

Breckenridge er som så mange andre småbyer en forhenværende gruveby. Og det var selfølgelig gull som var det store. Etter at man hadde renset overflaten for det som vi at å finne, startet man gruvedrift og det hele fikk et mer industrielt preg. Og det var store rikdommer å finne.

I 1887 var det to arbeidere som fant over 10 kilo gull i løpet av fire timer, i en gruve ca 30 meter under bakken. Den største klumpen var på over fem kilo og ble døpt «Toms baby» etter finneren. Om han fikk noen bonus forteller ikke historien noe om. Men s elskapet sendte gullklumpen umiddelbart med tog til Denver. Der forsvant den, og dukket ikke opp igjen før i 1972 da museumsansatte fattet interesse for saken og begynte å lete i en gullsamling som lå trygt forvart i hvelvet til United Bank of Denver. Dermed kom den største gullklumpen som noen gang er funnet i Colorado til rette – etter 85 år!

På andre siden av passet åpner det seg et utsyn som kan ta pusten fra en. Et enormt prerielandskap omkranset av fjell i horisonten. Jeg kommer ned til den lille byen Como, egentlig etablert av italienere i sin tid. En klynge med slitne hus, et bilvrak står henslengt her og der, et par rustne jernbanevogner – alt vitner om at stedets storhetstid forlengst er forbi.

Ifølge boka skal det fortsatt være en restaurant her. Jeg stopper og spør en mann som sitter og drikker øl og spiller høy musikk utenfor huset sitt. Nei, restauranten er nedlagt, men vil du ha en banan? Han gliser et tannløst smil ide han gir meg bananen sammen med en liten sjokolade.

Et kort, men hyggelig møte. Slik er det stort sett hele tiden. Og det er heller ingen ulempe å komme fra Norge. Mange som jeg treffer har en eller annen slektning i Norge, eller de har vært i Norge, eller de har veldig lyst til å reise til Norge.

Det er lett å finne noe å snakke om. På toppen av Boreas og pass på traff jeg et ektepar fra Minesota. Han hadde slekt i Sverige og hun hadde en far fra Norge. Det ble tatt bilde av oss to som hun skulle sende sin gamle far!

I natt gjør jeg noe som jeg egentlig har bestemt meg for ikke å gjøre; jeg sniktelter i skogen på privat property. Men det var nesten eneste mulighet om jeg ikke skulle fortsette etter at det var blitt mørkt. Har satt opp teltet så langt fra veien at ingen kan se det. Men ikke helt bra. Får unnskylde meg med at det her sto et stort skilt «Property for sale» i stedet for de vanlige skiltene «Private property, no trespassing!»

Villcamping, – mange områder er private property. Men når kvelden kommer må man overnatte. Da er det et spørsmål om å gjemme teltet godt.