Dag 39 – 5. september: Vi sykler gjennom natten

Klokka er tre på når vekkerklokka ringer. Det er bekmørk stjerneklar natt ute. Den lille måneskalken som lyste så fint i går kveld har gått og lagt seg. Vi har bestemt oss for å starte syklingen grytidlig for å unngå den verste heten om ettermiddagen.

Det er en taus gjeng som pakker sammen sakene sine i lyset av hodelyktene. Det siste jeg gjorde før jeg sovnet i går, var å montere hodelykten på sykkelhjelmen. Det er slike små detaljer som er viktig.

Vi er fem stykker, Dan og jeg, Bruce og Bob fra Seattle og Bryan fra Montana. Teltene pakkes ned, det kokes en rask havregrøt og litt over kl 04.00 er vi klare.

Det er en egen stemning å sykle gjennom natten. Fem små hodelykter som utolmodige ildfluer i mørket, over oss aner vi en funklende stjernehimmel. Støv virvles opp og gjør lyskjeglene synlige. Den kjølige natteluften veksler med lommer med varm ørkenluft. En hare hopper ut av veien, glødende ku-øyne stirrer fra tid til annen fra oss i lyset fra lommelykta.

Etter halvannen time aner vi dagen som gryr i øst. En gyllen glødende stripe i horisonten blir tydeligere og tydeligere. Snart bikker sola over de lave fjellene. Vi kjenner umiddelbart de varme strålene mot ansiktet.

Det blir tid for lettelser i antrekket. Den tynne vindjakka byttes ut med solkrem. Vannflaska kommer hyppigere fram og lageret av energibarer minket. Vi har lastet opp 6 – 9 liter vann hver i tilfelle kilden ved den kommende teltplassen er tørr. Man vet aldri, og er det noe man for all del vil unngå, så er det å gå tom for vann her i ørkenen. Halsen og munnen føles plutselig som sandpapir. Da er det godt å kunne drikke.

Vi er spente da vi slitne og varme begynner å nærme oss stedet som er markert som teltplass og vannforsyning. Sola steker og det er ørken så langt øyet kan se. Vi tar av en liten sidevei, og der åpenbarer det seg en liten dam, eller nesten en liten innsjø! Det er fantastisk å kunne vrenge av seg de støvete klærne og stupe ut i det kjølige vannet.

Vi synes det ofte er tøffe tak når vi sykler. Men ved vannet treffer vi en ungjente med enhund. Hun går fotturen The Continental Divide. Det tar seks måneder og nå er hun i ferd med å krysse ørkenen. Imponerende.