Dag 37 – 3. september: Plutselig hører vi coyotene ule i nattemørket

Sykkeldistanse: 13 mil:

Etter en rekordlang etappe på nær 13 mil overnatter vi på en liten gresslette «in the middel of nowhere». Ingen bebyggelse så langt vi kan se. Bare uendelige sletter. Månen er halv så den lyser litt. Plutselig hørte vi en coyote ule i det fjerne, og andre som svarer langt borte. Så er det plutselig et helt lite kor. De er vanlige her i Wyoming og kalles også «song dogs» nettopp fordi ulene deres ofte høres tidlig om morgenen eller sent på kvelden. Det skaper unektelig en følelse av å være langt ute i villmarken.

Vi er blitt vant til å vokne til klar himmel og en sol som klatrer over horisonten kl 07.00. Den sender sine milde stråler over oss mens vi nyter havregrøten og pakker ned teltene.

Sykling i kald klar morgenluft er fantastisk. I dag var imidlertid veien steinete og full av vaskebrett. Det krever full konsentrasjon for ikke å havne ut i periferien. Ingen av oss har demping i gaffelen. Kanskje det ville ha gjort susen i dag?

Men etter tre mil var vi nede på asfaltveien. Deilig å slippe vaskebrett der du føler at sykkelen og sykkelveskene, og du selv, er i ferd med å riste i stykker. En annen ulempe med steinete og dårlige grusveier, er at mye av konsentrasjonen går med til å se på veien. En stein som jeg ikke ser, eller et hull i vegen som er dypere enn det bør være, kan fort få store konsekvenser. Samtidig er det kjedelig å sykle langs asfaltveier der man knapt ser enden.

Etter vel ni mil kom vi til Pindale, en liten by, men den største her i området. Og siste sted hvor man kan proviantere før kryssing av The Great Basin, et stort øde ørkenlandskap på 17-18 mil med få vannressurser.

Det gjelder å være vel forberedt både med hensyn til mat og vann. Det er enkelte steder på denne strekningen hvor det er markert mulighet for å fylle vann, men ørken og stekende sol er ikke til å spøke med.

Det blir å hamstre mat for 3 – 4 dager. For før Great Basin er det et strekk på 12-13 mil til Atlantic City med 148 sjeler. Der er det restaurant, men ingen butikk.

Før vi handler legger jeg innpå en stor burger og to cola. Energi er det som teller! Ca halv fem, og fortsatt i stekende hete, begir vi oss ut på dagens siste etappe.

Vi var innom flere gårder for å spørre om vi kunne slå opp teltet på deres eiendom, men enten var det ingen hjemme eller teltmulighetene var begrenset.

Men på kartet fra Adventure Cycling Association var det markert et sted hvor det er sto «camping kun for syklister». Der slo vi leir og hørte coyotene ule i nattemørket.