– Hvis du hilser på en av cowboyere, så vil du merke på håndtrykket at dette er tøffe karer, sier Erik som driver saloon og restaurant på det lille stedet Grant syd i Montana.

Vi er nå kommet ut på prærien. Granskogen er erstattet med endeløse åpne sletter. Mens vi tidligere måtte rope «Hey bear»  for å varsle eventuelle bjørner rundt neste sving, kan vi nå se veien ligge fem kilometer foran oss rett som en strek. Etappen i dag har vært på 85 kilometer, mye nedover og mye på asfalt. Heldigvis har det vært nesten ingen trafikk.

Vi har tatt inn på en saloon som ligger på stedet Grant som egentlig ikke er stort mer enn dette etablissementet. I kveld blir første hotellovernatting på tre uker. Dette er ikke noe turiststed, men et sted de lolale cowboyene kommer innom for å ta seg en øl. Disse folkene er hardbarkede karer som har sin arbeidsplass på hesteryggen fortsatt. Promille er ikke et så stort tema her ute på på prærien. Som bartenderen lakonisk sa det: Bilene vet veien hjem!

Store deler av dagen i dag gikk på asfalt, en stor overgang.
Endeløse strekninger gjennom Grashopper valley sør i Montana.
Vi kom til spøkelsesbyen Bannak som nå er tatt vare på. Det var her i Grashopper Creek at det ble funnet gull i 1862, noe som startet gullrushet i Montana. I løpet av ett år strømmet det til ca 5000 mennesker hit på jakt etter rikdom. Byen holdt det gående helt til 1950-åreme da den ble fraflyttet.
Kirkegården utenfor Bannak vitner om at det var et hardt liv her på prerien. Mange av de gravlagte var små barn, og men mellom 30 og 40.
På prerien drives det fortsatt utstrakt kjøttproduksjon. Det betyr at cowboyene fortsatt har sin arbeidsplass på hesteryggen.
Overnatting i Grant, ikke noe stort sted.