Dag 24 – 21. august: Senator Edie McClafferty – Do you want some cold drinks?

Fra Butte til Bever dam campground – ca 60 km.

Vi var vel igang med dagens første varme klatreetappe da en ATV med en støvsky etter seg kom mot oss, svingte inn til siden og stoppet. – Do you want some cold drinks?

Et smilende ektepar hoppet ut av det lille kjøretøyet, hentet fram kjølebaggen og fisket opp et par iskalde bokser med Sprite.

Det viste seg å være senator og demokrat Edie McClafferty og mannen som var på vei hjem fra helgetur. Det ble en hyggelig prat.  Også diverse energibarer fikk vi med oss videre, og ønske om god tur.

Folk i Montana er i det hele tatt veldig gjestfrie. I baren i går ble vi invitert til søndagsfrokost hos Scott som bor en liten mil utenfor Butte. Slikt sier man ikke nei til når ruten vår går like ved. Han og kona Laura tok imot oss med egg og bacon, elgkarbonader,  frisk frukt fra hagen og alt godt de kunne finne på da vi ankom litt over klokka åtte. Scott er en ivrig jeger og  viste oss også samlingen med trofeer i kjelleren. Før vi reiste fikk vi med oss med oss en liten velsignelse ute ved syklene. Vi bøyde hodene: Lord, I ask you to give these guys a safe travel. Amen. Og så reiste vi.

Første mila gikk langs asfaltert vei. Deretter ble det vanskeligere. Dan sin GPS viste plutselig at vi skulle ta opp en bratt grusvei til høyre, mens min viste rett fram. Vi valgte det første og da vi skulle begi oss inn på en liten sti stoppet det en hyggelig dame i en pickup: Hun skjønte umiddelbart hva slags folk vi var og sa: I think you gays are om the wrong track!

Hun var Ranger med ansvar for veiene i Thompson Park som området heter. Da vi forklarte at vi ikke gikk av veien for litt stisykling, gav hun oss gode råd for hvor vi burde legge turen. Samt en 20 minutters veldig interessant historieleksjon.

Butte ble som så mange andre byer i Montana grunnlagt som en følge av gullrush i 1860-årene. Men det var kopper som skulle bli grunnlaget for byens store velstand. Byen ligger i en åsside, og under er det 10 000 miles med gruveganger. På 1880-tallet produserte byen hele 25 prosent av verdens kopper, og produksjonen i den mest sentrale gruven fortsatte helt til 1982. Da stengte man ned gruven og stoppet samtidig pumpene som holdt den tom for vann. Etter hvert har det gitt store miljøutfordringer da hele gruven i dag er en giftpøl som man ikke riktig vet hva man skal gjøre med. Mye av inntektene i dag kommer fra molybden som er viktig innen stålproduksjon.

Men tilbake i Butte for 100 år siden – da anla man også jernbane for å frakte ut kobberet. Vi syklet et stykke på den gamle jernbanelinjen som har tre tunneller der den stiger opp mot der den skal krysse Continental Divide. Den ene (som vi ikke syklet gjennom) er nesten 700 meter lang og der fikk de et uventet problem.

Damplokomotivene fikk ikke nok oksygen inne i tunnelen som ligger på over 2000 meter og mistet mye av trekkraften. Løsningen ble å sende bud på Thomas Edison, han med lyspæren! Han konstruerte her en av verdens første lengre elektrifiserte jernbaner som ble åpnet i 1915. Firmaet hans, General Eletric, produserte de elektriske lokomotivene.

Kopper hadde de rikelig tilgang på, så toget fikk strøm gjennom en pantograf og to halvtommes tykke kopperkabler som hang over skinnegangen. Altså ikke så ulikt det man mange steder har i dag. Dermed ble dette Amerikas lengste elektrifiserte jernbane på ca 70 mil. Effektiviteten ble økt betraktelig, men linjen var kostbar å vedlikeholde og el-togene ble paradoksalt nok senere utkonkurrert av diesellokomotiver. I 1980 ble hele jernbanelinjen nedlagt og er nå en hyggelig turvei.

Vi fortsatte å sykle innover i de skogkledde fjellene på fin sti. Etter hvert kom vi over på skogsbilvei og stigningen ble brattere. Nok en åskam på ca 5-600 høydemeter skulle forseres.

Det er bare å geare ned og la bena jobbe og sykkelen klatre sakt men sikkert oppover. Gevinsten kom på toppen der landskapet åpnet seg og utsikten slo mot oss. Vi slo av en prat med en bonde som var ute for å se etter kuene sine.

De driver mye med kjøttproduksjon her i området. Revolveren hang på hofta som en naturlig del av påkledningen.

Så var det å starte sykling 5-600 høydemeter nedover, krysse motorveien som følger dalen og begi seg opp igjen i fjellene på andre siden. Etter 200 høydemeter nådde vi den planlagte teltplassen vår ved Beaver dam, et fredelig sted i skogen hvor vi hadde avtalt overnatting samme med to andre syklister.