Dag 14 og 15 – 11. og 12. august: This campground is for one person, and I came here first!

Folk som jeg treffer er stort sett veldig hyggelige og hjelpsomme. Flere ganger stopper det biler hvis jeg er langt inne i skogen på skogsbilveier, og det er jeg ofte, og spør om alt er ok, om jeg trenger vann og  har det bra. Det er hyggelig. Men det er ikke alltid slik.

Montana har store urørte skogs- og fjellområder. Det er enorme avstander, 20 mil ene veien og 20 mil andre veien hvor det knapt er en skogsbilvei. Jeg har de to siste dagene fra Bigfork syklet stort sett gjennom tett granskog uten noen utsikt i det hele tatt.

Litt kjedelig og monotont, men også morsomt. Det er alltid spennende å se om det sitter en bjørn rundt neste sving. Som oftest er det bare ekkorn og smågnagere som piler av sted eller et rådyr eller en harepus som spretter inn i skogen.

Om man ikke planlegger tidlig avreise kvelden før, får man fort en sen oppstart. Etter en natt på campingen i Bigfork, ville jeg ha en solid frokost inne i byen, og jeg trengte også å handle i supermarkedet som lå et stykke unna. Plutselig var klokka 12, og det er et dærlig tidspumkt å starte når varmen er så intens som nå, mellom 30 og 35 grader i skyggen.

Jeg ventet til klokla fire før jeg la i vei til Faty Creek som var merket som en etappe i boka, ca 33 miles – som viste seg å bli 60 km.

Det startet med  en klatreetapppe på 650 høydemeter langs støvete skogsbilveier,  deretter litt flatere partier og nedover før en ny klatreetappe slik at det ble nær 1000 høydemeter før jeg nærmet meg teltplassen Faty Creek som sto avmerket på kartet. Jeg begynte å bli dyktig sliten. Et ektepar som jeg snakket med tidligere på dagen, Elisabeth og John, hadde samme mål.

Klokka ble nær halv ni før jeg nærmet meg og jeg begynte å bli litt stresset for å finne leirplass før det ble mørkt. Da jeg nådde Faty Creek var det bare en enslig bil på leirplassen og en dame som satt og så utover den lille elven. Jeg syklet bort og sa «unnskyld»  og skulle til å innlede en samtale da hun brått snudde seg og sa: » This is a campground for just one person, and I came here first».

Det var et relativt stort område, men jeg fant ingen grunn til å argumentere. Hun sa det var nok av teltplasser oppe ved en rangerstasjon, jeg kunne dra dit. Jeg syklet opp dit, snakket med en person på stasjonen som sa jeg muligens kunne finn teltplass bak et grustak rett i nærheten. Stedet virket ikke særlig hyggelig. Da jeg skulle slå opp teltet hørt jeg dessuten stemmer inne fra skogen. Jeg tenkte, dette er jeg nødt til å sjekke ut før jeg legger meg.

Mot meg i skogen kommer det som skulle vise seg å være John fra England. Han syklet Great Divide sammen med nivøen sin Daniel, og hadde til og med syklet en gang tidligere. De hadde fått samme klare beskjed av damen ved elven, og hadde funnet en teltplass i en lysning inne i skogen. Han hadde skimtet en sykkel mellom trærne. Og der var også Elisabeth og John. En hyggelig, men litt bizarr situasjon.

Her hadde jeg syklet seks mil på skogsbilveier, altså tilsvarende fra Oslo til langt oppe i skogen forbi Mylla i Nordmarka, blitt avvist der hvor det var merket teltplass, men finner altså likesinnede syklister com camper et helt annet sted i en lysning i skogen.

Det ble bare å sluke litt tørrmat, lage bear hang og krype i posen.

Neste dag syklet jeg sammen med Daniel og John 60 km til Holland Lake. Fortsatt gjennom granskogen. Men teltplassen ved innsjøen var fantastisk.