Whitefish har som mange andre byer en «State park» som i praksis er en campingplass. For fem dollar natta booket jeg meg inn for to netter og satte opp teltet mitt i den lille sandkassen som er definert for hver teltplass.
Jeg voknet av en togfløyte som flerret nattestillheten gjentakende ganger langt borte.
Om litt var det et uhorvelig bråk som bare økte i styrke. Det viste seg at Great Northern Railway passerte campingplassen et lite steinkast på oversiden.
Et av de store godstogene kom dundrende gjennom natten med to enorme diesellokomotiver foran og ett bak til å dytte. Det virket som toget kom rett inn i teltet mitt. Hele bakken ristet, det sang i skinnesjøtene og det ville ingen ende ta.
Godstogene her er over to kilometer lange, så det tar sin tid. Plutselig var jeg tilbake i min ungdoms leseropplevelse der Jack London reiser som blindpassasjer på kryss og tvers gjennom USA med godstog, vel beskrevet i boka The Road eller Landstrykerliv som den heter på norsk.
Senere, under depressjonen i 30-årene, var det vanlig at folk benyttet seg av denne framkomstmåten på jakt etter arbeid, helt ulovlig selvfølgelig. Men når togene er så lange er det umulig å ha kontroll.
Selv i dag er det noen som fortsatt driver med «freight hopping».
…
Dagen i dag var satt av til å ordne ting, i hovedsak få satt opp bakhjulet slangeløst igjen, samt skaffet meg et amerikansk mobil abonnement. Dessverre oppdaget jeg at det var søndag! Men jeg fant et lite sykkelverksted som var åpent, og Chris ordnet dekket på noen strakser. Verre var det med SIM-kort. Den ene etter den andre butikken viste seg å være stengt. Jeg endte opp med å sykle nesten ned til neste by, stakk foten i dørsprekken før de stengte og har nå 30 giga på tre måneder. Det bør holde. Men hele kjøpsrumden ble til sammen ca fem mil!
Legg igjen en kommentar