Great Divide har to alternative ruter fra Sparwood og ned til den amerikanske grensen. Den ene følger dalen ned til den lille byen Fernie, den andre går inn i fjellene mot øst, inn i Flathead valley som er et av de minst berørte områdene i British Colombia. Det innebærer 20 mil på øde skogsbilveier.
På en tur som dette er det alltid et spørsmål om å vurdere risiko. Det er ofte vanskelig fordi svarene jeg får er helt avhengig av hvem jeg spør. Løsningen er å samle informasjon fra mange kilder og deretter gjøre mine egne vurderinger. I dette tilfellet gjelder det selvfølgelig mest bjørn.
I boka som beskriver Great Divide står det at veien inn i dette området kalles «Grizzly Bear Highway – the region holds the largest population of inland grizzlies on the North Americana continent!» Det høres unektelig ikke helt bra ut!
Samtidig sier man at det går helt fint å campe om man bare tar sine forholdsregler. Det er først og fremst å lage lyd slik at du ikke kommer overraskende på bjørnen. Dernest, når du camper, ikke sett opp teltet på samme sted som du spiser. Sett det opp 100 meter borte. Og heng all mat i en pose 3 meter oppe i luften, gjerne ved at du kaster et tau over en gren. Bjørnen lukter mat, er god til å klatre, men den kan ikke fly. Siste rådet er å være flere sammen i en gruppe da det i større grad vil skremme bjørnen. Jeg har med meg to gode kamerater, nemlig
Nødpeilesenderen Garmin og Bear Spray. Da er vi tre! Det får holde. Jeg bestemmer meg for villmarken.
Ettet en liten mil på motorveien svinger jeg av til Corbin. Veien er fortsatt bred og asfaltert, men uten trafikk da den kun går opp til en gigantisk kullgruve. Der svinger jeg inn på en skogsbilvei og begynnet å klatre opp ca 350 høydemeter opp mot et pass. Det er varmt, det lille termometetet jeg har kjøpt viser 32 grader i skyggen. Det er vanskelig å drikke nok og få i seg nok mat. Jeg kjenner at bena blir slappe.
Over passet der granskogen fortsatt står tett, er store deler av skogsbilveien blitt overtatt av en elv. Det blir å leie sykkelen og vasse enkelte partier.
Litt lengre nede møter jeg på en fyr på en ATV. Vi slår av en prat. «Det er to rett bak meg», sier han. Bjørner spør jeg? Nei ATVer. Jeg har ikke sett bjørn her inne på mange år! Like etter treffer jeg en syklist. Han har sett to, så det er igjen dette med hvem man skal hente informasjon fra.
Likevel er jeg litt spent når jeg skal campe min første natt alene i grizzlyland. Jeg finner et fint sted på elvebredden og slår opp teltet ca 100 meter fra der jeg skal spise. 100 meter i en annen retning er det et tre som heller utover og som kan fungere perfekt som «bear hang», altså henge opp maten.
Snart ligger jeg i soveposen og lytter til skogens mange lyder. Jeg klarer ikke å la være å tenke på at jeg er midt i bjørneland. Bjørnesprayen har jeg plassert ved siden av meg før jeg innser at det muligens ikke er noe sjakktrekk å bruke den inne i teltet selv om jeg skulle bli angrepet. Den som ville bli sprayet er først og fremst meg selv.
Jeg døser av etter en lang dag, men kvekker til og bråvåkner som om noen har slått på lyset da en kvist knekker utenfor teltet. Kroppen er et øyeblikk i helspenn og ørene på stilker. Men jeg hører ikke noe mer. Det var nok bare vinden. Føler jeg ligger i soveposen som en pølse i brød som venter på å bli spist!
Hvor mange teltere er det egentlig som blir angrepet av bjørn årlig? Det har jeg glemt å google. Og her er ingen dekning.
Fra Sparwood er det to ruter mot USA-grensen. Jeg har altså valgt den tynne streken til høyre på kartet.
4. august 2022 kl. 11:21 PM
Spennende lesning. Levende pølse i brød ja. Godt det gikk bra ❤️. Grizzlier er virkelig skumle 😵💫
6. august 2022 kl. 8:32 AM
Morsomt å følge deg, Harald! Det er godt pølse med brød ikke har rukket å bli bjørnens favorittmat når det kommer til stykket😀